Øynene dine

Jeg er en jente. Jeg er en dame. Jeg er et menneske. Jeg er et medmenneske. Jeg har to ører og jeg hører. Jeg har to øyne og jeg ser. Jeg har en munn og jeg ler.

Men det er ikke sikkert jeg ler på de riktige stedene, eller møter blikket ditt når du forventer det. Derfor vet jeg kanskje ikke hvilken farge du har på øynene selv om vi har sittet ansikt til ansikt og snakket sammen mange ganger. Det er et savn.

Flere med Asperger syndrom synes blikkontakt kan være vanskelig å først møte og så opprettholde i en samtale. Vi snakker med øynene plassert andre steder i rommet. Blikket mitt ledes ofte til detaljer som skolissene dine. Det betyr ikke at jeg ikke hører.

Noen ganger sitter jeg i uvisse etter et besøk og lurer på hvordan øynene dine ser ut. Jeg vet at de er vakre…

Vis opprinnelig innlegg 182 ord igjen

Verdien av vennskap

Med Asperger syndrom har jeg ofte følt meg annerledes. Jeg har ikke riktig passet inn, noe sted. Jeg hadde skobokser med servietter og isbokser med viskelær. Men hvor var jeg? Jeg lekte med samleobjektene mine og ønsket meg nye.

Det betyr ikke at jeg er en ensom ulv, men jeg kan ha store problemer med å pleie en relasjon med gi og ta og alt det innebærer. Jeg vil ha venner i en boks med lokk. Det hørtes kanskje makabert ut, men jeg mener det ikke helt bokstavelig (bare nesten).

Å ha venner, er ganske uvant for meg. Jeg mener da venner som har meg som venn tilbake. Balansen i relasjonen vår er ofte skjevt fordelt, fordi den andre parten har flere venner enn meg og er mer åpen for mange vennskap på en gang.

Når jeg åpner porten til et vennskap, har jeg en tendens til å bli for…

Vis opprinnelig innlegg 218 ord igjen

Regler som forutsigbarhet

Jeg er lite fleksibel i tanker og adferd. Å møte en med Asperger syndrom med regler, kan være en trygg måte for oss å bli møtt på. Trygge rammer inn i regelboka. Jeg henger dem på veggen, som timeplaner for når alt skal skje.

Jeg har skrevet om hvor viktig forutsigbarhet kan være mange ganger og du har lest det mange ganger og kanskje blitt lei av repetisjonen min mange ganger. I dag går jeg inn på teamet igjen, med en twist – forutsigbarhet når ting ikke går etter planen.

Forutsigbarhet kan være det som skal til for at jeg skal mestre en situasjon. Samtidig er verden vår slik at ikke alt kan forutses. Da hjelper det å ha noen regler for sånne situasjoner.

Jeg skriver nå om regler som bekrefter at det som skjer er unntak fra den innarbeidede regelen og ikke noe jeg skal måtte forholde meg til…

Vis opprinnelig innlegg 98 ord igjen

På villspor

Noe av det som de aller fleste, antakeligvis, har lagt merke til ved meg, er mine evner til å havne på villspor. Å havne i feil klasserom. Å ikke finne fram til riktig forelesningssal. Det å ikke finne fram til riktig sted til riktig tid, fordi jeg enten går eller kjører meg vill. Å spørre om veivisning, nytter heller ikke alltid, fordi jeg da må skrive det ned. Jeg får med meg kanskje bare første setningen, deretter er det blankt.

Er det veldig viktige ting, så har det hendt seg at jeg har kjørt ruten på forhånd, for å være sikker på å nå frem i tide.

Heldig nok, så finnes det nå GPS, det har jeg på mobiltelefonen min.

Dessuten at jeg har en noenlunde klossete kroppsmotorikk, noe som ble konstatert om meg, på barneskolen, av PPTjenesten dengang. Matematikk har alltid vært nokså vanskelig for meg. Sånn at da jeg begynte å forske litt på hvordan asperger syndrom påvirker meg, så kom jeg sånn etterhvert også fram til en diagnose hva angår nonverbale lærevansker. Så her en link til Statped sin side på internett om akkurat det:

http://www.statped.no/Tema/Larevansker/Nonverbale-larevansker/

Dette var en diagnose som jeg umiddelbart kjente meg igjen i, på samtlige punkter som er og var listet, og spurte derfor den nevropsykologen som hadde utredet meg, hvorvidt dette var en diagnose som var aktuell for mitt vedkommende. Svaret hennes var at hun anså de nonverbale lærevanskene mine som del av min asperger diagnose.

I følge statped så kan det dreie seg om en helt egen, dog uoffisiell, diagnose som svært mange med asperger syndrom har i tillegg til det å ha asperger syndrom.

Selv har jeg altså begge deler.

Særinteresser og kommunikasjon 

Jeg koser meg med lyd og bilder. Da er jeg i mitt ess. Jeg har et ess i ermet. Det er ditt. For talentet mitt, er ikke musikk. Det er ditt. Du har egenskaper utenom gjennomsnittsmennesket. Og du har valgt ut meg som venn. Det er ganske rart, men ikke rarere enn å være klovn i eget liv. Smil og le, det er meg – hei.

Nå skal jeg skrive om hvem du er. En venn, en bekjent, en som kan skrive mer enn bekjente kan. Om meg, til meg. Komponere, synge, inspirere. Og jeg er inspirert. Derfor har jeg laget denne dukkefilmen på ett minutt.

Etter et minutts titt går vi videre. Gjennom dagen vår. Og folk flest glemmer kanskje, at det er interessene mine som er livet mitt og dine interesser som har knyttet deg til meg. Det er ikke kjæresten, samboeren eller barnet som er livet mitt…

Vis opprinnelig innlegg 139 ord igjen

Til Nett-troll og andre medmennesker

Til deg, som bruker helga di på å rakke ned på andres blogger, andres liv, andres interesser, andres ting de brenner for. Til deg som kritiserer, stiller spørsmålstegn ved hvordan andre kan leve og som ikke bryr deg om du knuser et hjerte av selvtillit. Jeg har sett en medblogger bli mobbet nesten til å bli stille. Heldigvis skriver hun fortsatt, pusler puslespill fortsatt, lever fortsatt.

Det er deg som kritiserer de som prøver å skrive åpent, dette blogginnlegget er til. Vi er ikke perfekte og noen ganger kan vi virke egosentriske, men kanskje hjelper det å vite at det er dere der ute vi skriver til? Sånn at verdenene våre møtes og vi kan gjøre livene våre rikere. Ord sier mer enn tall, noen ganger. Men på en skala fra 1 til 10, kjenner jeg meg som en dritt på to nå. Beklager! Men vi kan reise oss igjen…

Vis opprinnelig innlegg 512 ord igjen

Et kritisk blikk på Breivik-dommen

Et kritisk blikk på Breivik-dommen

menneskerettighetsbloggen

<Av Kjetil Mujezinović Larsen, professor, Norsk senter for menneskerettigheter>

portrettbilde av Kjetil Mujezinović Larsen Kjetil Mujezinović Larsen. Foto: UiO

Oslo tingrett avsa 20. april 2016 dom i saken hvor Anders Behring Breivik krevde fastsettelsesdom for brudd på EMK artikkel 3 og artikkel 8. Tingretten konkluderte med at «EMK artikkel 3 er krenket overfor Anders Behring Breivik under hans fengselsopphold i Ila fengsel og forvaringsanstalt og i Telemark fengsel avdeling Skien». Tingretten fant at soningsregimet utgjorde «umenneskelig behandling». Det ble ikke konstatert krenkelse av artikkel 8.

Umiddelbart etter domsavsigelsen uttalte jeg i media at jeg var «overrasket» over dommen, og at jeg ikke var overbevist om at den var riktig. Nå, noen dager senere, er jeg fortsatt overrasket, samtidig som jeg er overrasket over hvor mye positiv omtale dommen har fått fra kommentatorer. Dyktige og troverdige akademiske juristkolleger av meg har uttalt at den er «riktig, god og overbevisende», og at den har en…

Vis opprinnelig innlegg 716 ord igjen

Sjeleprisen

Noen ganger, setter man sjelen sin på spill for å fortelle noe viktig. Jeg har gjort det for å fortelle om Asperger syndrom. Jeg har utlevert mye av meg gjennom bok og blogg. Den 10. mai kan du, om du melder deg på innen 29. april, høre meg forelese på kurs hos Spiss om Asperger syndrom og psykiske vansker.

Det er ikke sånne fine vansker som å skrive med venstrehånda i stedet for høyere. Det er å stå med kniven, barberbladet eller skalpellen i hånda, skjære seg gjennom lag med hud og scener, sulte seg nesten til døde mens andre spiser. Slike vansker snakker jeg om. Kanskje er det avskyelig. Kanskje trenger det ikke komme til overflaten. Hvis ingen bryr seg.

Men jeg velger å tro at vi har et samfunn som bryr seg og vil forebygge og tilrettelegge for sårbare mennesker med Asperger syndrom. Hør på meg! I tillegg til…

Vis opprinnelig innlegg 116 ord igjen

Dyr fattigdom og dominoeffekten

Dominoeffekten. Youtube

Det finnes en god gammel sannhet i at det er dyrt å være fattig. For er man fattig nok, kan man ikke benytte seg av alle tilbudene som finnes, og man står fattigere igjen enn det man strengt tatt burde vært.

Og de som er blitt rike, de er kanskje ikke så villige til å dele, heller, slik at det blir en fordelingseffekt i samfunnet.

Somliga går med trasiga skor – Cornelis Wreeswijk

Noen ganger finnes det også en strukturell fattigdom, som har med både datoer og organisering av inntekt og utgiftsstrømmer i samfunnet. Her i landet, i form av at vintermånedene er de dyreste månedene. NRK-lisens, innhenting av egenandeler på sykehusbehandling, medisiner og lege, betaling av årsavgift på bil, alle de tingene kommer på de dyreste månedene i året, den delen av året som det brukes mer strøm.

Og salgstilbudene, de er tilpasset folk som er i jobb, som får lønningene sine rundt den 12 i hver måned, mens uføretrygd, derimot, blir utbetalt den 19 eller 20 hver måned. Da er salgstilbudene ofte over. Hvis man altså hadde hatt råd til dem i utgangspunktet.

Investeringsmessig lønner sånt noe seg dårlig på sikt, slik at til og med de rike kan bli fattigere av å ikke bruke penger på noe, sånn som i visa pengegaloppen.

Pengegaloppen, av Vidar Sandbeck, sunget av Øystein Sunde

Man må bruke penger for å tjene penger, er nemlig også en gammel sannhet.

Hvis man ønsker at fattige skal kunne produsere mer, så må man legge ting til rette for det, og da ofte i form av å måtte bruke mer penger for å realisere drømmer som den enkelte har. Det er å investere i menneskelige ressurser.

Selv har jeg hatt lyst til å få meg kunstutdanning, dette blir svært vanskelig, så og si umulig, å få til for meg, sånn som helsa mi er nå, og ut i fra de ressurser som blir meg tildelt, selv om talentet kanskje kan være til stede.

Snapshot_20150515_022514 (2)

 

2015-07-13_13-28-52_797

På ungdomsskolen allerede var jeg inne på tanken om at det å skape noe, å pusle med små ting, det ville vært ideelt for meg, og derfor var jeg inne på tanken om å bli gullsmed. Noe som ble latterliggjort av yrkesrådgiveren min på skolen, jeg som var så flink elev, jeg måtte gå allmennfag, jeg, mente han. Det jeg egentlig var inne på tanken om, det var å bli kunstner. Uten å kunne artikulere det noe bedre enn det jeg fikk til.

Hjemme mente de jeg ville egne meg godt som lærer, så da det var tid for utplassering på arbeidsplass, valgte jeg å dra tilbake til barneskolen min for å ha praksisperiode der. Noe som sendte meg ut i en konstant angstperiode der, for tenk om noen oppdaget at jeg ikke kunne den lille multiplikasjonstabellen, blant annet. Jeg hadde dessuten en god del dårlige minner. Jeg var stiv av skrekk hver dag i hele den perioden. Og svor opp og ned og i mente i ettertid, at noen lærer skulle jeg ihvertfall ALDRI bli.

Til en annen lærer ytret jeg at kanskje jeg skulle jobbe på apotek.» Jaså, så du skal bli pilletriller, du da?» Kom det spydig fra henne.

Så da ble det allmennfag, da, sånn som yrkesveilederen hadde fått mobbet meg til, og senere ble det alskens kontorutdanning, uten at det dermed skaffet meg noe varige former for arbeide. Det er mulig at brevene mine var for gammelmodig skrevet, og dermed ikke egnet til formålet. Eller at de potensielle arbeidsgiverne merket noe der, som de ikke likte.

Selv kan jeg ikke huske annet enn at jeg var desillusjonert fra første stund. Nesten alle de andre snakket, på videregående,  om fremtiden som noe positivt noe, selv tenkte og følte jeg bare at det var noe jeg MÅTTE greie å beherske, uten å ha midlene menneskelig sett, til å få det til, uten å vite hva det var som manglet.

Sånn at da jeg endelig fikk asperger diagnosen som 35 åring, så var jeg lettet over det, og gråt, selv om jeg ikke skjønte diagnosen på en flekk.

Siden har det blitt endel forskning på det med autisme, for å finne ut av det, og finne min egen identitet i det hele.

Snart skal jeg begynne på cellegift, for i tillegg til asperger syndrom og angst, har jeg høyt blodtrykk og relapserende polykondritt. Så jeg tar medisiner mot angst, mot høyt blodtrykk, mot relapserende polykondritt og mot bivirkninger som alle medisinene samlet gir meg.

Men jeg har allikevel arbeidet, jeg har jobbet alt det jeg har kunnet de gangene jeg kunne det, og det gir meg en slags trøst i det at jeg selv har prøvd det jeg fikk til. ❤

Tror jeg. Håper jeg. Prøver jeg ihvertfall å tenke og føle. ❤

Det må vel være en plass til oss, også, alle de av oss som ikke er Albert Einstein, Susan Boyle eller Bill Gates. Alle de av oss som er bittelitt annerledes, men allikevel veldig mye lik alle andre mennesker. For følelsene er ihvertfall de samme.

Og man kan drømme. ❤

Susan Boyle- I dreamed a dream (fra musikalen Les miserables)

Og i tillegg til å drømme, så kan man tilogmed protestere litt på sine littegrann eldre dager. Jeg er nemlig litt bekymret for demokratiets stilling i verden. I USA så kan det ligge an til å få en svært så dårlig president i Donald Trump. I Europa forøvrig finnes det høyreekstreme grupperinger på fremmasj. Og jeg mener dypt og inderlig at mennesker er ikke produkter og markedsandeler.

Så her 2 aller så små protestvideoer, også, fra demonstrasjoner der jeg deltok:

TTIP/TISA 14 sept. 2015 og 10. oktober 2015

Og en underskriftskampanje er igangsatt her:

Underskriftskampanje mot TISA/TTIP