Åpenhetens dilemma

Et dilemma med åpenhet, er naturlig nok at folk kan bruke det mot en. Hvis de vet hvor vanskelig mennesker med asperger har for å skjønne eget og andres sinn, så åpner det for endel problemstillinger, og utnyttelse av tilstanden.

Alle misforståelser kan bli forklart dithen, at det er mennesket med asperger syndrom som har misforstått situasjonen, og man får et troverdighetsproblem, som krever sannhetsvitner til å fortelle om hva som EGENTLIG skjedde.

Språket blir tilsidesatt, og man står da i realiteten, ihvertfall nesten, like svakt som ethvert menneske med mer lavtfungerende autisme, uten annet språk, kanskje, enn selve sinnstilstanden man blir satt i, på grunn av miljøpåvirkninger av ulik art.

(Nå finnes det heldigvis pc-teknologi, da, som også kan gi mennesker med autisme som ikke har språk, et verbalt språk. For selv om man ikke har verbalt språk, så sier det svært lite om intelligensen, for såkalt lavtfungerende autister trenger ikke samtidig ha psykisk utviklingshemming, mange har ikke det, det er «bare» det verbale språket som mangler. Pluss at man kan ha større utfordringer sensorisk og på andre måter.)

Men allikevel, tror jeg fullt og fast, taper jeg ikke så veldig mye på å være åpen, og forliter meg på de fleste menneskers gode samvittighet og evner til medfølelse og toleranse.

De fleste er nemlig slik laget, etter min erfaring, til tross for endel erfaring med det motsatte, også.

Jeg har møtt svært mange svært gode mennesker på min vei gjennom livet. Og noen råtne egg, også, på veien, tror jeg.

Og jeg nekter å la språket bli tatt vekk fra meg på den måten. ❤ Selv om det å bruke språket kan være vanskelig, det finnes mangt mellom linjer, over linjene og under linjene som kan bli misforstått og feiltolket.

«Dagliglivet i en verden bygget for nevrotypiske folk kan være som å vandre gjennom et minefelt. Det er en mengde sosiale regler vi ikke forstår, og enorme konsekvenser påføres oss for å bryte dem»

(Ne’eman, sitert i Silberman 2010, oversettelse av Thomas Owren, som er vernepleier og veileder. Han er tilknyttet Høgskolen i Bergen som lærer i verne pleie og masterstudent i samfunnsarbeid).

Et dikt som jeg syns er fint, er skrevet av en såkalt lavtfungerende autist:

En avviker

Der var jorden. Snurrende og snurrende.
Stjernene trakk seg tilbake, som om
de ikke fant feil med noe.

Fugler fløy forbi hele morgenen.
Himmelen lyste opp, fra jordens
snurring og snurring.

Hendene mine viftet. Som vanlig.
Fuglene visste at jeg var autistisk,
men fant ikke feil med noe.

Menn og kvinner stirret på nikkingen min,
og stemplet meg raskt som en avviker.
En avviker som snurret og snurret.

Og så var jeg vinden som blåste!
Så noen trikset mitt?
Jeg fant ikke feil med noe.

Et sted vokste et ønske frem
– kanskje fra mellom mine leende lepper.
Hvorfor stoppe snurringen og snurringen,
når rett kan bli funnet med alt?

(Mukhopadyay 2010)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s