om Egne skriverier 639 ord

Slukkøret gutt

Jeg fikk lyst til å fortelle deg om en opplevelse for svært så mange år siden, den gang jeg gikk på ungdomsskolen.
Bussruta vår, Åsmarkruta, gikk forbi veien inn til den gården jeg kommer fra, sånn at for å komme med på bussen, så er det bare ca. 2-300 meter å løpe eller gå. Svært ofte løp jeg, for jeg hadde en helt egen morgenrutine som ble fulgt de aller fleste morgener.
Jeg sto opp ca. 05.30, satte meg ved pianoet og øvde i ca. 2 timer, som da etterlot meg ca. en halvtime for å smøre matniste, få i meg knekkebrød og eventuelt havregrøt, for så å ha på yttertøy, nappe til meg ryggsekk og beinfly for å rekke bussen.
Hvis det var den vanlige buss-sjåføren, så var han klar over at jeg kunne bli litt sen, så han sto og ventet på meg, han.

Bussturen.

Bussen var stappfull, og vanligvis fantes det ikke en eneste ledig plass å oppdrive, for ofte så holdt de andre av setene, slik at jeg ikke fikk sitte, jeg måtte stå i midtgangen på bussen og holde meg fast i de selene i taket.
Så både frem og tilbake fra ungdomsskolen, med stort sett enten morgensure mennesker, eller skrålete, så befant jeg meg i mental forsvarsposisjon, det var rene skjære torturen for meg, de bussreisene der.
Hvis jeg en sjelden gang fant meg en sitteplass, satt jeg ofte og «øvde» på imaginære pianotangenter. Sånn befant jeg meg, da, litte-grann vekke fra selve situasjonen jeg var i, ved på den måten å være litt, mye eller helt i min egen indre verden.
En dag var det en gutt, der, 15-16 år gammel, som meg, som ba meg med på fest. Og fordi jeg var i mental forsvarsposisjon, tolket jeg invitasjonen i aller verste mening, jeg tolket det som om han køddet med meg. Og var dessuten skrekkslagen for ikke å vite hvor festen var (tilholdsstedet for festen). Så jeg så veldig hardt på ham, sa veldig sarkastisk at «Ja da» eller noe sånt noe.
Og det var ikke før jeg kom meg av bussen, at jeg skjønte at han kanskje faktisk mente alvor. For jeg syntes å oppfatte at han så temmelig slukkøret på meg. Den prosessen med å skjønne sånne ting, kan også ta svært så lang tid, man må gå igjennom nokså mange scenarioer før man forhåpentligvis kommer fram til riktig resultat.
Allikevel vet jeg fremdeles ikke om gutten bare køddet.

Sånn er det, altså, at asperger syndrom kan virke inn.

Det kan godt tenkes at de bussturene der var plagsomme for mange, for bussen ble stappfull på veien til skolen hver eneste dag, det var fullt opp i midtgangen av folk, så jeg var kanskje ikke den eneste som var i forsvarsposisjon.
Det finnes svært mye som man trenger å prosessere i hjernen for å faktisk skjønne og oppfatte en sosial situasjon riktig, og de aller fleste mennesker skjønner ikke hva det faktisk er å være litt annerledes utstyrt på det planet der. For dette er faktisk en rent teknisk greie i hjernen, det har lite eller ingenting å gjøre med hva slags personlighet man har.
Men andre nevrobiologisk såkalt normale (hva det nå enn er, det finnes ingen psykiatrisk diagnose for å være normal) kan, for det meste, korrigere ting ved hjelp av nonverbale signaler, sa eksen min her om dagen.
Min eksmann sammenliknet det med å være rullestolbruker og ha en trapp foran seg, som man både må og skal trille ned, og hvor det ikke finnes rullestolrampe.
Da er det ikke så veldig irrasjonelt å være redd for å sette utfor den trappa, mente han. Jeg tror jeg er enig i den metaforen hans der.