finnes det kanskje mer enn mange andre steder. Jeg husker at tanta mi fortalte om at hun og noen venner satte seg på et kott med et stearinlys seg imellom, og liksom skulle tilbe djevelen, og hun fortalte at stearinlyset rørte på seg, uten at noen var borti det.

Selv så jeg visstnok en blå mann eller blå skygge da jeg var lita jente, så lita at jeg ikke selv husker det, men at jeg ble så skremt av det at mor måtte sove sammen med meg i et halvt år eller deromkring etter episoden, som fant sted på ei hytte eid av min onkel.

Jeg overtok et rom etter broren min, da han flyttet ut, på den gården jeg kommer fra, et svært rom på loftet, nesten like stort, tror jeg, som hele leiligheten min nå. Vil tro at rommet er på mellom 30-40 kvm., leiligheten min er på 45. Der måtte jeg lære meg å leve med endel knirk og annen støy som det er i et gammelt bygg, først var jeg temmelig overbevist om at det spøkte, senere skjønte jeg at det var sånn vinden lagde lyder i huset.

Først leet det ene vinduet på seg, deretter vinduet inne på rommet mitt, deretter gikk det i dørene, og det hørtes ut som om det var noen som tok noen få skritt rett utenfor rommet mitt. Og i senga mi, innebygd under skråtaket, lå jeg stiv og pakket dyna tettere og tryggere rundt meg.

Ute på gangen i tredje etasje, der rommet mitt var, fantes en dør inn til et lagringsrom. Inne på lagringsrommet fantes det også et kott, så stort kott at man kunne krype langt innover i det. I det kottet har jeg aldri vært, jeg turde knapt gå inn på selve roterommet, og skyndte meg alltid forbi det når jeg skulle legge meg. Det kunne være litt vanskelig å få lukket døra inn til det rommet ordentlig, så det hendte døra sto på vidt gap der. Da var det omtrent som å gå forbi et slags svart hull i veggen, så derfor kunne jeg beinfly forbi det, og hoppe opp i senga. Heldigvis fantes det ingen plass for noen vampyrer under senga mi, kun heldekkende treverk. En tanke å klamre seg til i nattemørket.

Kott fantes det også på den andre siden av gangen, inni der har jeg vært mange ganger, der lette broren min og jeg, som barn, etter gamle frimerker, for der lå det haugevis av gamle konvolutter, en god del av dem daterte seg antakelig tilbake til da gården var i bestemor og bestefar’s eie. Så var det til å bløte konvoluttene, sånn at vi kunne få løs frimerkene hele.

Og tversover gangen fra rommet mitt, der lå bestefars gamle kontor, og i det lille kottet han hadde, der lå fela hans. Bestefar fant alltid på noe morsomt, husker jeg ennå, enda jeg var bare 5 år gammel da han gikk bort. Jeg har hørt, om ham, at han kunne le av alt som var gæernt, så jeg antar han fikk seg en god latter, da mora mi måtte bære meg ut av kirka som toåring og brudepike i tanta og onkelen min sitt bryllup, fordi jeg begynte å synge rallarviser som bestefar hadde lært meg. ❤

Så kan man gå ut i natta, og se opp på stjernene, og undre seg over hvor mange andre som har lurt på om det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. Og se månen skinne. Fullmånen fascinerer meg mest.

Kanskje ser man månemannen?