Dominoeffekten. Youtube

Det finnes en god gammel sannhet i at det er dyrt å være fattig. For er man fattig nok, kan man ikke benytte seg av alle tilbudene som finnes, og man står fattigere igjen enn det man strengt tatt burde vært.

Og de som er blitt rike, de er kanskje ikke så villige til å dele, heller, slik at det blir en fordelingseffekt i samfunnet.

Somliga går med trasiga skor – Cornelis Wreeswijk

Noen ganger finnes det også en strukturell fattigdom, som har med både datoer og organisering av inntekt og utgiftsstrømmer i samfunnet. Her i landet, i form av at vintermånedene er de dyreste månedene. NRK-lisens, innhenting av egenandeler på sykehusbehandling, medisiner og lege, betaling av årsavgift på bil, alle de tingene kommer på de dyreste månedene i året, den delen av året som det brukes mer strøm.

Og salgstilbudene, de er tilpasset folk som er i jobb, som får lønningene sine rundt den 12 i hver måned, mens uføretrygd, derimot, blir utbetalt den 19 eller 20 hver måned. Da er salgstilbudene ofte over. Hvis man altså hadde hatt råd til dem i utgangspunktet.

Investeringsmessig lønner sånt noe seg dårlig på sikt, slik at til og med de rike kan bli fattigere av å ikke bruke penger på noe, sånn som i visa pengegaloppen.

Pengegaloppen, av Vidar Sandbeck, sunget av Øystein Sunde

Man må bruke penger for å tjene penger, er nemlig også en gammel sannhet.

Hvis man ønsker at fattige skal kunne produsere mer, så må man legge ting til rette for det, og da ofte i form av å måtte bruke mer penger for å realisere drømmer som den enkelte har. Det er å investere i menneskelige ressurser.

Selv har jeg hatt lyst til å få meg kunstutdanning, dette blir svært vanskelig, så og si umulig, å få til for meg, sånn som helsa mi er nå, og ut i fra de ressurser som blir meg tildelt, selv om talentet kanskje kan være til stede.

 

På ungdomsskolen allerede var jeg inne på tanken om at det å skape noe, å pusle med små ting, det ville vært ideelt for meg, og derfor var jeg inne på tanken om å bli gullsmed. Noe som ble latterliggjort av yrkesrådgiveren min på skolen, jeg som var så flink elev, jeg måtte gå allmennfag, jeg, mente han. Det jeg egentlig var inne på tanken om, det var å bli kunstner. Uten å kunne artikulere det noe bedre enn det jeg fikk til.

Hjemme mente de jeg ville egne meg godt som lærer, så da det var tid for utplassering på arbeidsplass, valgte jeg å dra tilbake til barneskolen min for å ha praksisperiode der. Noe som sendte meg ut i en konstant angstperiode der, for tenk om noen oppdaget at jeg ikke kunne den lille multiplikasjonstabellen, blant annet. Jeg hadde dessuten en god del dårlige minner. Jeg var stiv av skrekk hver dag i hele den perioden. Og svor opp og ned og i mente i ettertid, at noen lærer skulle jeg ihvertfall ALDRI bli.

Til en annen lærer ytret jeg at kanskje jeg skulle jobbe på apotek.» Jaså, så du skal bli pilletriller, du da?» Kom det spydig fra henne.

Så da ble det allmennfag, da, sånn som yrkesveilederen hadde fått mobbet meg til, og senere ble det alskens kontorutdanning, uten at det dermed skaffet meg noe varige former for arbeide. Det er mulig at brevene mine var for gammelmodig skrevet, og dermed ikke egnet til formålet. Eller at de potensielle arbeidsgiverne merket noe der, som de ikke likte.

Selv kan jeg ikke huske annet enn at jeg var desillusjonert fra første stund. Nesten alle de andre snakket, på videregående,  om fremtiden som noe positivt noe, selv tenkte og følte jeg bare at det var noe jeg MÅTTE greie å beherske, uten å ha midlene menneskelig sett, til å få det til, uten å vite hva det var som manglet.

Sånn at da jeg endelig fikk asperger diagnosen som 35 åring, så var jeg lettet over det, og gråt, selv om jeg ikke skjønte diagnosen på en flekk.

Siden har det blitt endel forskning på det med autisme, for å finne ut av det, og finne min egen identitet i det hele.

Snart skal jeg begynne på cellegift, for i tillegg til asperger syndrom og angst, har jeg høyt blodtrykk og relapserende polykondritt. Så jeg tar medisiner mot angst, mot høyt blodtrykk, mot relapserende polykondritt og mot bivirkninger som alle medisinene samlet gir meg.

Men jeg har allikevel arbeidet, jeg har jobbet alt det jeg har kunnet de gangene jeg kunne det, og det gir meg en slags trøst i det at jeg selv har prøvd det jeg fikk til. ❤

Tror jeg. Håper jeg. Prøver jeg ihvertfall å tenke og føle. ❤

Det må vel være en plass til oss, også, alle de av oss som ikke er Albert Einstein, Susan Boyle eller Bill Gates. Alle de av oss som er bittelitt annerledes, men allikevel veldig mye lik alle andre mennesker. For følelsene er ihvertfall de samme.

Og man kan drømme. ❤

Susan Boyle- I dreamed a dream (fra musikalen Les miserables)

Og i tillegg til å drømme, så kan man tilogmed protestere litt på sine littegrann eldre dager. Jeg er nemlig litt bekymret for demokratiets stilling i verden. I USA så kan det ligge an til å få en svært så dårlig president i Donald Trump. I Europa forøvrig finnes det høyreekstreme grupperinger på fremmasj. Og jeg mener dypt og inderlig at mennesker er ikke produkter og markedsandeler.

Så her 2 aller så små protestvideoer, også, fra demonstrasjoner der jeg deltok:

TTIP/TISA 14 sept. 2015 og 10. oktober 2015

Og en underskriftskampanje er igangsatt her:

Underskriftskampanje mot TISA/TTIP