Til deg, som bruker helga di på å rakke ned på andres blogger, andres liv, andres interesser, andres ting de brenner for. Til deg som kritiserer, stiller spørsmålstegn ved hvordan andre kan leve og som ikke bryr deg om du knuser et hjerte av selvtillit. Jeg har sett en medblogger bli mobbet nesten til å bli stille. Heldigvis skriver hun fortsatt, pusler puslespill fortsatt, lever fortsatt.

Det er deg som kritiserer de som prøver å skrive åpent, dette blogginnlegget er til. Vi er ikke perfekte og noen ganger kan vi virke egosentriske, men kanskje hjelper det å vite at det er dere der ute vi skriver til? Sånn at verdenene våre møtes og vi kan gjøre livene våre rikere. Ord sier mer enn tall, noen ganger. Men på en skala fra 1 til 10, kjenner jeg meg som en dritt på to nå. Beklager! Men vi kan reise oss igjen…