Jeg er en jente. Jeg er en dame. Jeg er et menneske. Jeg er et medmenneske. Jeg har to ører og jeg hører. Jeg har to øyne og jeg ser. Jeg har en munn og jeg ler.

Men det er ikke sikkert jeg ler på de riktige stedene, eller møter blikket ditt når du forventer det. Derfor vet jeg kanskje ikke hvilken farge du har på øynene selv om vi har sittet ansikt til ansikt og snakket sammen mange ganger. Det er et savn.

Flere med Asperger syndrom synes blikkontakt kan være vanskelig å først møte og så opprettholde i en samtale. Vi snakker med øynene plassert andre steder i rommet. Blikket mitt ledes ofte til detaljer som skolissene dine. Det betyr ikke at jeg ikke hører.

Noen ganger sitter jeg i uvisse etter et besøk og lurer på hvordan øynene dine ser ut. Jeg vet at de er vakre…