Et kritisk blikk på Breivik-dommen

Et kritisk blikk på Breivik-dommen

menneskerettighetsbloggen

<Av Kjetil Mujezinović Larsen, professor, Norsk senter for menneskerettigheter>

portrettbilde av Kjetil Mujezinović Larsen Kjetil Mujezinović Larsen. Foto: UiO

Oslo tingrett avsa 20. april 2016 dom i saken hvor Anders Behring Breivik krevde fastsettelsesdom for brudd på EMK artikkel 3 og artikkel 8. Tingretten konkluderte med at «EMK artikkel 3 er krenket overfor Anders Behring Breivik under hans fengselsopphold i Ila fengsel og forvaringsanstalt og i Telemark fengsel avdeling Skien». Tingretten fant at soningsregimet utgjorde «umenneskelig behandling». Det ble ikke konstatert krenkelse av artikkel 8.

Umiddelbart etter domsavsigelsen uttalte jeg i media at jeg var «overrasket» over dommen, og at jeg ikke var overbevist om at den var riktig. Nå, noen dager senere, er jeg fortsatt overrasket, samtidig som jeg er overrasket over hvor mye positiv omtale dommen har fått fra kommentatorer. Dyktige og troverdige akademiske juristkolleger av meg har uttalt at den er «riktig, god og overbevisende», og at den har en…

Vis opprinnelig innlegg 716 ord igjen

Reklamer

Sjeleprisen

aspergerinformator

Noen ganger, setter man sjelen sin på spill for å fortelle noe viktig. Jeg har gjort det for å fortelle om Asperger syndrom. Jeg har utlevert mye av meg gjennom bok og blogg. Den 10. mai kan du, om du melder deg på innen 29. april, høre meg forelese på kurs hos Spiss om Asperger syndrom og psykiske vansker.

Det er ikke sånne fine vansker som å skrive med venstrehånda i stedet for høyere. Det er å stå med kniven, barberbladet eller skalpellen i hånda, skjære seg gjennom lag med hud og scener, sulte seg nesten til døde mens andre spiser. Slike vansker snakker jeg om. Kanskje er det avskyelig. Kanskje trenger det ikke komme til overflaten. Hvis ingen bryr seg.

Men jeg velger å tro at vi har et samfunn som bryr seg og vil forebygge og tilrettelegge for sårbare mennesker med Asperger syndrom. Hør på meg! I tillegg til…

Vis opprinnelig innlegg 116 ord igjen

Dyr fattigdom og dominoeffekten

Dominoeffekten. Youtube

Det finnes en god gammel sannhet i at det er dyrt å være fattig. For er man fattig nok, kan man ikke benytte seg av alle tilbudene som finnes, og man står fattigere igjen enn det man strengt tatt burde vært.

Og de som er blitt rike, de er kanskje ikke så villige til å dele, heller, slik at det blir en fordelingseffekt i samfunnet.

Somliga går med trasiga skor – Cornelis Wreeswijk

Noen ganger finnes det også en strukturell fattigdom, som har med både datoer og organisering av inntekt og utgiftsstrømmer i samfunnet. Her i landet, i form av at vintermånedene er de dyreste månedene. NRK-lisens, innhenting av egenandeler på sykehusbehandling, medisiner og lege, betaling av årsavgift på bil, alle de tingene kommer på de dyreste månedene i året, den delen av året som det brukes mer strøm.

Og salgstilbudene, de er tilpasset folk som er i jobb, som får lønningene sine rundt den 12 i hver måned, mens uføretrygd, derimot, blir utbetalt den 19 eller 20 hver måned. Da er salgstilbudene ofte over. Hvis man altså hadde hatt råd til dem i utgangspunktet.

Investeringsmessig lønner sånt noe seg dårlig på sikt, slik at til og med de rike kan bli fattigere av å ikke bruke penger på noe, sånn som i visa pengegaloppen.

Pengegaloppen, av Vidar Sandbeck, sunget av Øystein Sunde

Man må bruke penger for å tjene penger, er nemlig også en gammel sannhet.

Hvis man ønsker at fattige skal kunne produsere mer, så må man legge ting til rette for det, og da ofte i form av å måtte bruke mer penger for å realisere drømmer som den enkelte har. Det er å investere i menneskelige ressurser.

Selv har jeg hatt lyst til å få meg kunstutdanning, dette blir svært vanskelig, så og si umulig, å få til for meg, sånn som helsa mi er nå, og ut i fra de ressurser som blir meg tildelt, selv om talentet kanskje kan være til stede.

Snapshot_20150515_022514 (2)

 

2015-07-13_13-28-52_797

På ungdomsskolen allerede var jeg inne på tanken om at det å skape noe, å pusle med små ting, det ville vært ideelt for meg, og derfor var jeg inne på tanken om å bli gullsmed. Noe som ble latterliggjort av yrkesrådgiveren min på skolen, jeg som var så flink elev, jeg måtte gå allmennfag, jeg, mente han. Det jeg egentlig var inne på tanken om, det var å bli kunstner. Uten å kunne artikulere det noe bedre enn det jeg fikk til.

Hjemme mente de jeg ville egne meg godt som lærer, så da det var tid for utplassering på arbeidsplass, valgte jeg å dra tilbake til barneskolen min for å ha praksisperiode der. Noe som sendte meg ut i en konstant angstperiode der, for tenk om noen oppdaget at jeg ikke kunne den lille multiplikasjonstabellen, blant annet. Jeg hadde dessuten en god del dårlige minner. Jeg var stiv av skrekk hver dag i hele den perioden. Og svor opp og ned og i mente i ettertid, at noen lærer skulle jeg ihvertfall ALDRI bli.

Til en annen lærer ytret jeg at kanskje jeg skulle jobbe på apotek.» Jaså, så du skal bli pilletriller, du da?» Kom det spydig fra henne.

Så da ble det allmennfag, da, sånn som yrkesveilederen hadde fått mobbet meg til, og senere ble det alskens kontorutdanning, uten at det dermed skaffet meg noe varige former for arbeide. Det er mulig at brevene mine var for gammelmodig skrevet, og dermed ikke egnet til formålet. Eller at de potensielle arbeidsgiverne merket noe der, som de ikke likte.

Selv kan jeg ikke huske annet enn at jeg var desillusjonert fra første stund. Nesten alle de andre snakket, på videregående,  om fremtiden som noe positivt noe, selv tenkte og følte jeg bare at det var noe jeg MÅTTE greie å beherske, uten å ha midlene menneskelig sett, til å få det til, uten å vite hva det var som manglet.

Sånn at da jeg endelig fikk asperger diagnosen som 35 åring, så var jeg lettet over det, og gråt, selv om jeg ikke skjønte diagnosen på en flekk.

Siden har det blitt endel forskning på det med autisme, for å finne ut av det, og finne min egen identitet i det hele.

Snart skal jeg begynne på cellegift, for i tillegg til asperger syndrom og angst, har jeg høyt blodtrykk og relapserende polykondritt. Så jeg tar medisiner mot angst, mot høyt blodtrykk, mot relapserende polykondritt og mot bivirkninger som alle medisinene samlet gir meg.

Men jeg har allikevel arbeidet, jeg har jobbet alt det jeg har kunnet de gangene jeg kunne det, og det gir meg en slags trøst i det at jeg selv har prøvd det jeg fikk til. ❤

Tror jeg. Håper jeg. Prøver jeg ihvertfall å tenke og føle. ❤

Det må vel være en plass til oss, også, alle de av oss som ikke er Albert Einstein, Susan Boyle eller Bill Gates. Alle de av oss som er bittelitt annerledes, men allikevel veldig mye lik alle andre mennesker. For følelsene er ihvertfall de samme.

Og man kan drømme. ❤

Susan Boyle- I dreamed a dream (fra musikalen Les miserables)

Og i tillegg til å drømme, så kan man tilogmed protestere litt på sine littegrann eldre dager. Jeg er nemlig litt bekymret for demokratiets stilling i verden. I USA så kan det ligge an til å få en svært så dårlig president i Donald Trump. I Europa forøvrig finnes det høyreekstreme grupperinger på fremmasj. Og jeg mener dypt og inderlig at mennesker er ikke produkter og markedsandeler.

Så her 2 aller så små protestvideoer, også, fra demonstrasjoner der jeg deltok:

TTIP/TISA 14 sept. 2015 og 10. oktober 2015

Og en underskriftskampanje er igangsatt her:

Underskriftskampanje mot TISA/TTIP

 

Mellom himmel og jord

008 (2)

finnes det kanskje mer enn mange andre steder. Jeg husker at tanta mi fortalte om at hun og noen venner satte seg på et kott med et stearinlys seg imellom, og liksom skulle tilbe djevelen, og hun fortalte at stearinlyset rørte på seg, uten at noen var borti det.

Selv så jeg visstnok en blå mann eller blå skygge da jeg var lita jente, så lita at jeg ikke selv husker det, men at jeg ble så skremt av det at mor måtte sove sammen med meg i et halvt år eller deromkring etter episoden, som fant sted på ei hytte eid av min onkel.

Jeg overtok et rom etter broren min, da han flyttet ut, på den gården jeg kommer fra, et svært rom på loftet, nesten like stort, tror jeg, som hele leiligheten min nå. Vil tro at rommet er på mellom 30-40 kvm., leiligheten min er på 45. Der måtte jeg lære meg å leve med endel knirk og annen støy som det er i et gammelt bygg, først var jeg temmelig overbevist om at det spøkte, senere skjønte jeg at det var sånn vinden lagde lyder i huset.

Først leet det ene vinduet på seg, deretter vinduet inne på rommet mitt, deretter gikk det i dørene, og det hørtes ut som om det var noen som tok noen få skritt rett utenfor rommet mitt. Og i senga mi, innebygd under skråtaket, lå jeg stiv og pakket dyna tettere og tryggere rundt meg.

Ute på gangen i tredje etasje, der rommet mitt var, fantes en dør inn til et lagringsrom. Inne på lagringsrommet fantes det også et kott, så stort kott at man kunne krype langt innover i det. I det kottet har jeg aldri vært, jeg turde knapt gå inn på selve roterommet, og skyndte meg alltid forbi det når jeg skulle legge meg. Det kunne være litt vanskelig å få lukket døra inn til det rommet ordentlig, så det hendte døra sto på vidt gap der. Da var det omtrent som å gå forbi et slags svart hull i veggen, så derfor kunne jeg beinfly forbi det, og hoppe opp i senga. Heldigvis fantes det ingen plass for noen vampyrer under senga mi, kun heldekkende treverk. En tanke å klamre seg til i nattemørket.

Kott fantes det også på den andre siden av gangen, inni der har jeg vært mange ganger, der lette broren min og jeg, som barn, etter gamle frimerker, for der lå det haugevis av gamle konvolutter, en god del av dem daterte seg antakelig tilbake til da gården var i bestemor og bestefar’s eie. Så var det til å bløte konvoluttene, sånn at vi kunne få løs frimerkene hele.

Og tversover gangen fra rommet mitt, der lå bestefars gamle kontor, og i det lille kottet han hadde, der lå fela hans. Bestefar fant alltid på noe morsomt, husker jeg ennå, enda jeg var bare 5 år gammel da han gikk bort. Jeg har hørt, om ham, at han kunne le av alt som var gæernt, så jeg antar han fikk seg en god latter, da mora mi måtte bære meg ut av kirka som toåring og brudepike i tanta og onkelen min sitt bryllup, fordi jeg begynte å synge rallarviser som bestefar hadde lært meg. ❤

Så kan man gå ut i natta, og se opp på stjernene, og undre seg over hvor mange andre som har lurt på om det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. Og se månen skinne. Fullmånen fascinerer meg mest.

Kanskje ser man månemannen?

Aspie strategy og andre linker om autisme

Psykoterapeuten Cary Terra om føttene våre.:
http://www.aspiestrategy.com/2013/02/adults-on-spectrum-these-are-your-feet.html

Og selvsagt, ved å lese om dette i sin tid, så jeg da ned på føttene mine, og Jada, slik sitter jeg også. 🙂 ❤

En tidligere assistent av meg, hun «sytet» litt over at bena hennes var for lange til å svinge ut fra stolen med dem, hun nådde gulvet så lett, da, mens jeg, derimot, jeg kan svinge med bena mine.

Hvem har sagt at alt som er av observasjoner skal være like dønn seriøse?

Andre linker:

https://autismesiden.no/

http://autismeforeningen.no/

http://wrongplanet.net/

https://www.facebook.com/Autisme-Norge-123841451002045/?ref=notif&notif_t=notify_me_page

Det finnes også Autistic Self Advocacy Network (ASAN)

 

Overfølsomhet

Noen ganger blir jeg veldig overveldet av overfølsomheten min. Den legger seg som en klump i magen min og kan forhindre søvn, fordi jeg tværer på hva som har blitt sagt, eller skrevet, i evigheter. Det kan dels gå på hva jeg skal forstå det som, dels skape et svært ubehag hos meg, og undrer meg på, lenge, og repeterer samtalen eller kommunikasjonen i langsommelige tider.

Sånn at jeg kunne neppe blitt politiker, det ville nok ødelagt meg fullstendig, har jeg en veldig berettiget, tror jeg, frykt for.

Det er visst sånn, at hvis man har en eller annen form for autisme, så påvirker det et sted i hjernen som har med theory of mind å gjøre. Det å kunne sette seg inn i en annen persons perspektiv. Det å kunne se hva en annen person ser i en selv.

Det føles litt som å være mistet i verdensrommet, å befinne seg i et slags vakuum, der alle verden teorier og hypoteser slett ikke trenger føre fram til noen riktig konklusjon.

Sånn at det er ikke så merkelig at man da ser navnene til organisasjonene som eksisterer for og av autister, eksempelvis

http://wrongplanet.net/

i perspektiv, den tanken at vi befinner oss på feil planet. Noen har kalt det «utlending over alt», «kronisk turist» (nevnt i en artikkel av Kari Steindal om behovet for nonverbal tolketjeneste):

http://www.norsklogopedlag.no/tidsskriftet/utgaver/logopeden-4-05/hvor-er

Det å bli krenket eller å føle seg fornærmet og såret er ikke noe som er forbeholdt mennesker med diagnose innenfor autismespekteret, men jeg tror kanskje det kan være en stor forskjell på graden og varigheten av hvordan ting kan føles.

Da kommer man inn på hvordan det limbiske system, også, fungerer vanligvis, og hvordan det eventuelt fungerer forsterkende på graden av overfølsomhet, og hvor lang tid det tar å komme seg over eventuelle krenkelser. Det limbiske system i hjernen er det systemet som regulerer følelser.

Hvis jeg skulle spøke med det, og det bør man jo, så ville jeg si at følelsene mine beveger seg fremover omtrent som en lus på en tjærekost, eller at en celle svirrer rundt i evigheter uten å falle inn i sporet sitt. For slik er det faktisk det oppleves.

 

 

 

Båndtvang

Det hender seg at det kan være nødvendig å legge bånd på seg selv, for min del at jeg prøver å ikke være riktig så omstendelig og opptatt av å gjøre meg ferdig, kanskje ikke assosiere fullt så mye og i det hele tatt å få mer gjensidighet i samtale med andre.

Jeg kan ikke fordra egosentrisiteten min, og syns at andre mennesker også bør få slippe til med det de har på hjertet.

Og en frykt jeg har, kanskje ikke en helt ubegrunnet en, er at folk som jeg kjenner nå skal lese dette, og deres reaksjon er noe sånt noe som:

HÆ?

Legger hun virkelig BÅND på seg, liksom?

Og jeg husker en episode med mora mi, tanta og onkelen min til stede for noen år siden.

Mora mi fortalte om en opplevelse der hun besøkte noen venner av seg, og greide å la være å kommentere hvor hun syntes et bilde eller maleri heller burde vært plassert.

Jeg greide da ikke å dy meg, og spurte «Hvor mange lag med teip var det du brukte»?

Alle bare buste ut i latter, og mor ytret at: «Jada, jeg HAR selvinnsikt».