Det er ett kjempesvært problem ved å ha asperger syndrom, og det er det at folk ser ut til å glemme at vi med AS har normal intelligens, og kan reagere som seg hør og bør dersom vi opplever at det finnes rasisme og diskriminering i vårt land, og hvis demokratiet trues (eksempelvis ved at TISA/TTIP blir snikinnført via EØS, mens vi altså er opptatte med å diskutere andre saker). For der er media oppfinnsomme. Og mens media ikke har reagert i nevneverdig grad på noe som blir diskutert, om ikke så stort omfang, men dog diskutert, i så og si alle andre vestlige, og kanskje endel ikke-vestlige land. Og protestert mot:

Det glemmes visst at selv om man ikke skjønner seg så godt på andres sinn, så kan man allikevel observere hva folk gjør eller ikke gjør.

Og jeg lurer altså på hvorfor folk ikke er mer på barrikadene enn de er, for tiden, og forsvarer demokratiet vårt, grunnloven vår og norsk suverenitet. Er ikke folk glade nok i 17. mai for tida, tro? Er det kanskje på tide at vi antar 4. juli, USA’s uavhengighetsdag, som vår nasjonaldag? Hvis altså selve USA fremdeles var uavhengig, da, det er, kanskje, et stort spørsmål om man kan kalle USA uavhengig lenger.

Altså vekk med bunadene og det norske flagg, frem med EU-flagget i et hjørne av det amerikanske flagget? Eller det amerikanske flagget i et hjørne av EU-flagget?

Her noen linker til protester mot TISA/TTIP, og Robert Reich sin 2-minutters youtube-forklaring av TISA/TTIP. Robert Reich har også noen lengre forklaringer på det, for den som måtte lure på det. Men her altså 2-minutters-versjonen.:

Her litt mer om TISA/TTIP ført i pennen av Knut Nærum:

http://www.dagbladet.no/kultur/her-ma-noen-ha-sagt-fokk-de-ufodte-hva-har-de-noensinne-gjort-for-meg/60141248

Og folkeopprop mot EU:

http://www.opprop.net/folkeopprop_mot_eu-maktoverdragelse

Og mot TISA/TTIP:

Det er innkommet over 30 000 underskrifter mot TISA/TTIP via facebookaksjonen STOPP TISA/TTIP.

https://www.facebook.com/groups/StoppTISA.TTIP/

Dette maleriet har vært i Spania, det har ikke jeg. Etter mangelunde forklaringer og bortforklaringer og en god del søking etter hvem som egentlig var ansvarlig for hvor maleriet var, kom det endelig hjem igjen, ca. 1 år etterat jeg gikk med på at det ble sendt til Spania for å bli fotografert, i forbindelse med en verdensutstilling på Lillestrøm for endel år siden.

Måtte til og med true med politianmelding overfor den spanske autismeforeningen. Noe de nok ikke heller tok helt alvorlig, for etter det gikk det også ytterligere minst 3 måneder. Det var en utstilling for og av mennesker med diagnose innenfor autismespekteret, selv har jeg jo diagnosen asperger syndrom.

Jeg kom etterat utstillingen var ferdig, og skulle hente to av maleriene mine, hvorav bare dette av dem deltok i konkurranse om beste bilde, men der begge ble utstilt, fant jeg ut at maleriet allerede var pakket ned for å bli sendt avgårde til Spania, uten at de som arrangerte utstillingen på noe som helst tidspunkt hadde brydd seg med å innhente tillatelse for å sende maleriene utenlands.

For å ikke være altfor kjip, så gikk jeg allikevel med på at de kunne sende maleriet, det fantes jo returadresse og navnet mitt pålimt bak, siden det allerede var pakket ned i en container sammen med alle de andre maleriene.

Noen av mine andre malerier:

Jeg var et fantasifullt, trygt og tillitsfullt barn med svært stor livsglede, såvidt jeg selv kan huske. Husker en gang jeg gikk og plukket bringebær ,sammen med bestefaren min, da var himmelen knallblå, det var varmt i været, og jeg gikk og leide bestefaren min i hånda. Syns å huske at jeg var litt klossete motorisk, ihvertfall, så det er mulig jeg kan ha vært 2-3 år gammel. Kanskje så mye som 3 år gammel. Siden dette var på sensommeren, så kan det tenkes at jeg var fylt 3 år i løpet av sommeren, bursdagen min er 5. juli.

Jeg var så overstrømmende glad og tilfreds med tilværelsen som man bare kan få til, tror jeg, i et lite barns alder, siden ble ting mer vanskelig for meg. En overveldende, altgjennomtrengende lykkefølelse. Bestefaren min (farfar) døde da jeg var ca. 5 år gammel etter lengre tids sykdom (han døde av lungekreft). Dette minnet mitt må ha vært før han ble syk, tror jeg, for da var han innlagt på sykehus mesteparten av tiden, tror jeg.

Såvidt jeg kan huske, så har jeg alltid hatt det sånn at hjernen min tar seg pauser, både av frivillig og litt mindre frivillig art. Jeg tror det er fordi hjernen min trenger å ta seg inn igjen, og bearbeide inntrykk fra omverdenen.

I de pausene så kan jeg huske enten deler av samtaler med andre, de sosiale begivenhetene eller annet jeg tar meg pauser fra, eller at det er helt blankt. Og det skyldes at verden har blitt for overveldende for meg, tror jeg bestemt. Sensorisk overbelastning. Det blir for mange inntrykk å prosessere, så hjernen trenger å få tid til å sortere og katalogisere inntrykkene, som er av enten sensorisk art, eller skyldes at hjernen min blir sliten i sosiale sammenhenger. Selv er jeg litt lyssensitiv, men aller mest, tror jeg, i forhold til lyd, lukt, smerte, alt tror jeg oppleves endel mer intenst enn hos nevrotypikere, så jeg kan kjenne meg igjen i denne autisme/ASD-simulatoren her, rent bortsett fra det som har med lys å gjøre, jeg opplever nok ikke den delen riktig så intenst som i videoen her. Dog langt mer intenst enn i den nevrotypiske versjonen eller rettere sagt: forslaget til nevrotypisk versjon.