Når jeg møter et nytt menneske, vet jeg at det er vanlig å håndhilse. Den andre personen strekker kanskje ut hånda. Stort sett besvarer jeg denne gesten. Men jeg har måttet lære meg den. Det har ikke vært naturlig for meg.

Det som var naturlig, var å stå i bakgrunnen mens mamma og pappa hilste. Nesten gjemme seg litt, og bare smile likegyldig.

Jeg har vært like ubetydelig i møtet med de andre menneskene, som en blomst – noe man bare har med seg fordi det hører med. Jeg som datter hørte med i en familiesetting og var en del av bildet.

Selvfølgelig måtte jeg være med på bildet, det skjønte jeg. Men jeg skjønte ikke at jeg måtte ta del i det som noe levende og hvorfor jeg måtte svare på hvordan det gikk på skolen og hvilken klasse jeg skulle opp i til høsten.

Selvsagt var jeg viktigere enn en blomsterbukett…