Jeg observerer at dere snakker sammen, når dere er sammen med meg. Dere to som passer på meg mens jeg tar bilder, og når dere bare er en med meg til vanlig, stort sett er stille.

Jeg hører hva dere sier. Jeg hører at dere snakker om regnet og helga og bedre vær og sommer-Norge og at det er godt at det er lengre lyst. Jeg hører om lysten på ferie og sydentur, lengre ettermiddager hjemme og tid til å trene og sykle gjennom skogen. Jeg hører alt dette, men jeg skyter ikke inn. Jeg har ikke ordene tilgjengelige.

Sansene mine er høyt utviklet. Ventilasjonsanlegget gjør at jeg ikke sovner, for det bråker sånn, på en annen måte en musikk. Jeg snakker musikk på radioen, ikke søt musikk som hos kjærester. Den melodien kan jeg ikke. Jeg sliter med det mellommenneskelige.

Jeg vet dere snakker om meg når jeg ikke…