Den sjenerte aspergeren i skolegården

aspergerinformator

Da jeg gikk på skolen, trodde alle jeg bare var sjenert. Jeg ble nok ikke engang vurdert som et mobbeoffer, enda jeg opplevde at jeg var det selv. Jeg var så usynlig når de ikke plaget meg. Jeg var så stille. Jeg var så stygg og så vakker. Jeg ser det nå, etterpå, at den sjelen jeg følte var stygg som ikke passet inn, hadde noe ved seg. Det fine smilet, den nesten lydløse bevegelsen gjennom skolebygget, nesten som en engel med føtter.

Jeg grudde megtil skoledagene. Jeg husker en natt jeg lå på ei hytte uten strøm med mamma og pappa. Jeg ville vinterferien skulle vare evig. Jeg ville absolutt ikke tilbake til skolen. Men jeg var for sjenert, redd og usikker til å si det. Min skolevegring eksisterte bare inni meg siden ingen fikk vite om den. Jeg gikk på skolen og fikk toppkarakterer.

På videregående, endret…

Vis opprinnelig innlegg 309 ord igjen

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s