Aspergere står for meningene sine, selv når de er ubehagelige. For meg, er min oppfattelse av noe veldig viktig. Jeg synes det er vanskelig å endre på noe jeg opplever som sannheten. Noen mennesker hater meningene mine. Noen hater hele meg. Men noen, noen helt få, synes jeg er fantastisk akkurat som jeg er.

Jeg står på to ben med alle meningene mine. Noen ganger er jeg på alle fire og skriker. Som en hund bjeffer jeg. Jeg bjeffer ord ingen skjønner hvor kommer fra, som drittsekk eller dra til helvete. Men det er en logikk her inne, inne i aspergerhodet mitt. Det er også grunnen til at jeg liker noen mennesker – logikken i et vennskap, det jeg kan forstå som: Jeg legger sammen en pluss en og vi blir to i samme båt.

Aspergere er sta. Når de har bestemt seg for noe biter de seg fast og…