Maleriet som ble bereist.

Bilde_25

Dette maleriet har vært i Spania, det har ikke jeg. Etter mangelunde forklaringer og bortforklaringer og en god del søking etter hvem som egentlig var ansvarlig for hvor maleriet var, kom det endelig hjem igjen, ca. 1 år etterat jeg gikk med på at det ble sendt til Spania for å bli fotografert, i forbindelse med en verdensutstilling på Lillestrøm for endel år siden.

Måtte til og med true med politianmelding overfor den spanske autismeforeningen. Noe de nok ikke heller tok helt alvorlig, for etter det gikk det også ytterligere minst 3 måneder. Det var en utstilling for og av mennesker med diagnose innenfor autismespekteret, selv har jeg jo diagnosen asperger syndrom.

Jeg kom etterat utstillingen var ferdig, og skulle hente to av maleriene mine, hvorav bare dette av dem deltok i konkurranse om beste bilde, men der begge ble utstilt, fant jeg ut at maleriet allerede var pakket ned for å bli sendt avgårde til Spania, uten at de som arrangerte utstillingen på noe som helst tidspunkt hadde brydd seg med å innhente tillatelse for å sende maleriene utenlands.

For å ikke være altfor kjip, så gikk jeg allikevel med på at de kunne sende maleriet, det fantes jo returadresse og navnet mitt pålimt bak, siden det allerede var pakket ned i en container sammen med alle de andre maleriene.

Noen av mine andre malerier:

001 (3)008 (2).JPG

 

 

Reklamer

Å etablere et forhold

aspergerinformator

I puberteten, lærer man hvordan man tar kontakt, starter et forhold, avslutter et forhold og setter egne grenser for hva man vil. Man utvikler evne til å bli forelsket, elske og ha et sexliv.

Jeg lærte aldri disse tingene. Kanskje gikk jeg glipp av dem mens jeg hadde så mange tanker om hvordan jeg skulle passe inn. Asperger er en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse.

Jeg hermet etter andre, men evnen til å etterligne de andre stoppet omtrent ved et spørreskjema jeg laget til en gutt med teksten «Vil du være sammen med meg». Han krysset på nei. Hei, jeg er singel og 32. Dette er ikke en kontaktannonse for:

Jeg vet at jeg ikke er så god på å være kjæreste, uten at jeg har prøvd. Jeg ville vært sjalu og jeg ville ikke klart å forholde meg til å gi og ta i forholdet. Jeg trenger at det er like mye…

Vis opprinnelig innlegg 63 ord igjen

Barndom og blankhet i hjernen

Jeg var et fantasifullt, trygt og tillitsfullt barn med svært stor livsglede, såvidt jeg selv kan huske. Husker en gang jeg gikk og plukket bringebær ,sammen med bestefaren min, da var himmelen knallblå, det var varmt i været, og jeg gikk og leide bestefaren min i hånda. Syns å huske at jeg var litt klossete motorisk, ihvertfall, så det er mulig jeg kan ha vært 2-3 år gammel. Kanskje så mye som 3 år gammel. Siden dette var på sensommeren, så kan det tenkes at jeg var fylt 3 år i løpet av sommeren, bursdagen min er 5. juli.

Jeg var så overstrømmende glad og tilfreds med tilværelsen som man bare kan få til, tror jeg, i et lite barns alder, siden ble ting mer vanskelig for meg. En overveldende, altgjennomtrengende lykkefølelse. Bestefaren min (farfar) døde da jeg var ca. 5 år gammel etter lengre tids sykdom (han døde av lungekreft). Dette minnet mitt må ha vært før han ble syk, tror jeg, for da var han innlagt på sykehus mesteparten av tiden, tror jeg.

Såvidt jeg kan huske, så har jeg alltid hatt det sånn at hjernen min tar seg pauser, både av frivillig og litt mindre frivillig art. Jeg tror det er fordi hjernen min trenger å ta seg inn igjen, og bearbeide inntrykk fra omverdenen.

I de pausene så kan jeg huske enten deler av samtaler med andre, de sosiale begivenhetene eller annet jeg tar meg pauser fra, eller at det er helt blankt. Og det skyldes at verden har blitt for overveldende for meg, tror jeg bestemt. Sensorisk overbelastning. Det blir for mange inntrykk å prosessere, så hjernen trenger å få tid til å sortere og katalogisere inntrykkene, som er av enten sensorisk art, eller skyldes at hjernen min blir sliten i sosiale sammenhenger. Selv er jeg litt lyssensitiv, men aller mest, tror jeg, i forhold til lyd, lukt, smerte, alt tror jeg oppleves endel mer intenst enn hos nevrotypikere, så jeg kan kjenne meg igjen i denne autisme/ASD-simulatoren her, rent bortsett fra det som har med lys å gjøre, jeg opplever nok ikke den delen riktig så intenst som i videoen her. Dog langt mer intenst enn i den nevrotypiske versjonen eller rettere sagt: forslaget til nevrotypisk versjon.

Jeg hører hva dere sier

aspergerinformator

Jeg observerer at dere snakker sammen, når dere er sammen med meg. Dere to som passer på meg mens jeg tar bilder, og når dere bare er en med meg til vanlig, stort sett er stille.

Jeg hører hva dere sier. Jeg hører at dere snakker om regnet og helga og bedre vær og sommer-Norge og at det er godt at det er lengre lyst. Jeg hører om lysten på ferie og sydentur, lengre ettermiddager hjemme og tid til å trene og sykle gjennom skogen. Jeg hører alt dette, men jeg skyter ikke inn. Jeg har ikke ordene tilgjengelige.

Sansene mine er høyt utviklet. Ventilasjonsanlegget gjør at jeg ikke sovner, for det bråker sånn, på en annen måte en musikk. Jeg snakker musikk på radioen, ikke søt musikk som hos kjærester. Den melodien kan jeg ikke. Jeg sliter med det mellommenneskelige.

Jeg vet dere snakker om meg når jeg ikke…

Vis opprinnelig innlegg 77 ord igjen

Menneskerettighetene

Etter andre verdenskrig, og de vanskene som oppsto for spesielt jøder, men også andre grupper, i det å kunne flykte til andre land, oppsto menneskerettighetserklæringene, som sånn etterhvert er både blitt reviderte, og at man har fått tillegg til dem.

Her linker til selve erklæringene sånn som de er i dag, og bakgrunnen for å få dem skrevet og innført:

http://www.fn.no/FN-informasjon/Avtaler/Menneskerettigheter/FNs-verdenserklaering-om-menneskerettigheter

http://www.fn.no/FN-informasjon/Avtaler/Menneskerettigheter/FNs-konvensjon-mot-rasediskriminering

http://www.fn.no/FN-informasjon/Avtaler/Menneskerettigheter/FNs-konvensjon-om-barnets-rettigheter-Barnekonvensjonen

http://www.fn.no/FN-informasjon/Avtaler/Menneskerettigheter/FNs-konvensjon-om-rettighetene-til-personer-med-nedsatt-funksjonsevne

Å hilse på andre mennesker

aspergerinformator

Når jeg møter et nytt menneske, vet jeg at det er vanlig å håndhilse. Den andre personen strekker kanskje ut hånda. Stort sett besvarer jeg denne gesten. Men jeg har måttet lære meg den. Det har ikke vært naturlig for meg.

outofthedark16

Det som var naturlig, var å stå i bakgrunnen mens mamma og pappa hilste. Nesten gjemme seg litt, og bare smile likegyldig.

Jeg har vært like ubetydelig i møtet med de andre menneskene, som en blomst – noe man bare har med seg fordi det hører med. Jeg som datter hørte med i en familiesetting og var en del av bildet.

Selvfølgelig måtte jeg være med på bildet, det skjønte jeg. Men jeg skjønte ikke at jeg måtte ta del i det som noe levende og hvorfor jeg måtte svare på hvordan det gikk på skolen og hvilken klasse jeg skulle opp i til høsten.

Selvsagt var jeg viktigere enn en blomsterbukett…

Vis opprinnelig innlegg 49 ord igjen

Kommunereform og samhandling

Thors blogg

Jan Tore Sanner Jan Tore Sanner

Vi har folkevalgte som sitter i formannskap og kommunestyrer over hele landet. Det er mange av dem, og det er bra folk. De bryr seg om sitt nærmiljø. Ofte er de rekruttert fra frivilligheten, og de sier seg villige til å ta et samfunnsansvar for en periode. Dette kan medføre skuffelser. Den kommunale fattigdommen er undervurdert. Hjertesakene må skrinlegges. På satsingsområder kan det bli smertefulle omstillinger og kutt. Den idealistiske folkevalgte kan fort bli både trist og lei seg, og vil ofte slutte eller bli kynisk. Der kommunepolitikerne har resignert, der styres kommunen administrativt. De statlige incitamenter består av pisk og gulerøtter. Den som svinger pisken og deler ut gulrøttene nå, er kommunalminister Jan Tore Sanner. Kommunene drives framover som esler. En eselkommune, det er en slik som takker ja til Sanners reformer, og ja til hans bruk av virkemidler.

Primærhelsetjenesten består av en rekke kommunale tjenester…

Vis opprinnelig innlegg 459 ord igjen