Nevrodiversitet nå! Av Thomas Owren, vernepleier

Click to access Nevrodiversitetna-ThomasOwren.pdf

Sitat og intervju Ari Ne’eman av Steve Silberman

«Day-to-day life in a world built for neurotypical people can be like walking through a minefield. There are a lot of social rules that we don’t understand, and tremendous consequences inflicted on us for violating them.» -Ari Ne’eman, juni 2010, i intervju med

Steve Silberman i juni 2010

«Dagliglivet i en verden bygget for nevrotypiske folk kan være som å vandre gjennom et minefelt. Det er en mengde sosiale regler vi ikke forstår, og enorme konsekvenser påføres oss for å bryte dem» (oversettelse av Thomas Owren, vernepleier)

Exclusive: First Autistic Presidential Appointee Speaks Out

 

En sekundær psykiatrisk forstyrrelse

Noen med Asperger syndrom, får andre diagnoser først. Noen av dem kan være misforståtte, at de egentlig er aspergeren, mens andre kan opptre sammen med F84.5 Asperger syndrom. Å ha en sekundær psykiatrisk lidelse, kan altså være veien til å få den medfødte Aspergerdiagnosen stadfestet.

Jeg selv, møtte psykiatrien med angst og alvorlig depressiv episode. Følelsen av å ikke bli forstått i samfunnet man lever i, aldri finne ut av det med venner og ikke lykkes med å få seg en kjæreste, kan føre til en vond ensomhet og man reagerer med å bli deprimert og i verste fall selvskadende og suicidial. Jeg var alt dette.

Mange unge voksne med Asperger syndrom forteller om sterk angst (Tony Attwood: Asperger syndrom, en håndbok for foreldre og fagfolk). Angsten kan utvikle seg slik at det trengs behandling. Under behandling kan det oppdages at man har en underliggende Asperger-diagnose.

Noen ganger tar det…

Vis opprinnelig innlegg 142 ord igjen

Detaljer – en interesse for seg

Det er mange som synes jeg er så observant. Observasjon (av detaljer) gjør hverdagen min rik og mer verdt å leve. Jeg ser du har fått farge på brystkassa, i halsringen, av sola. Jeg ser du er lyserosa. Lyser rosa. Ikke rødt lys, ikke stopp, ikke hot, bare som en nyfødt prinsesse.

Jeg ser at en maske i strikketøyet er strikket feil. Jeg ser at en tråd er løs på barnevogna til nevøen min for to år siden. Det så spedbarnet også. Vi delte et øyeblikk. Han i vogn, jeg på to ustøe bein.

Jeg husker ting og opplevelser bilder. Derfor tar jeg mange bilder. Kanskje kan jeg dele interessen min med noen som skjønner en gang. For det er ikke bare dukker og fotografier, de har bare blitt objekter for mitt detaljblikk! Det er det dette innlegget handler om. Det lille som er en del nav noe større. Som…

Vis opprinnelig innlegg 130 ord igjen

Sutring, svimmelhet og sånn

Nå skal jeg sutre litt, eller mye, alt ettersom hva du opplever, du som leser dette her, så nå er du herved advart.

Jeg er svimmel i dag, jeg tror kanskje det kan skyldes blodtrykksfall. Er nokså sikker på det, også, for jeg har nettopp tatt blodtrykket, flere ganger, og kommet ut med 110/61, som er litt lavt. Akkurat nå er jeg ikke riktig så svimmel som før i dag, for da måtte jeg virkelig ta meg for på kjøkkenet, snakker om å være til sjøs på tørr grunn, liksom.

Så jeg har funnet ut at jeg riktig hater generiske bytter, jeg vet at jeg har fått i meg for mye blodtrykksmedisin nå, på grunn av det. Jeg måtte bytte medisin fordi det sprengte i bena mine, sånn at en sykehuslege anbefalte meg å bytte ut en av medisinene mine, jeg tar to forskjellige tabletter, men har nå fått meg 3 tabletter, dvs. både gammel og ny type, pluss en type som det ikke er blitt forandret på. Den andre typen er det blitt forandret på 2 ganger i det siste, og alltid med generiske bytter. Og ja, selvsagt er det min egen feil.

Før så har jeg trodd at det har vært på grunn av den polykondritten, en autoimmun sykdom jeg har, at jeg har opplevd så mye svimmelhet, men nå tror jeg kanskje det kan ha vært blodtrykket mitt som ikke har blitt regulert godt nok.

Noe skal man jo ha, og heldigvis føler jeg meg bittelitt bedre nå, svimmel er jeg ennå, men ikke så ille at jeg må ta meg for, ihvertfall.

Her en videosnutt, også, om jenter med asperger syndrom.:

Og dette her kjenner jeg meg virkelig veldig igjen i, for selv følte jeg meg utilpass på barneskolen, utafor og alene mye av tiden, selv om jeg også hadde noen få venninner, jeg ble mobbet, men fortalte det aldri til noen, for så langt tenkte jeg ikke, at jeg kunne snakket om det. Stille eller skravlete, enten det ene, eller det andre, skoleflink, prøvde å imponere for å passe inn, eventuelt med vitser og innlærte setninger, ved å brette slangefigurer, en sånn leke som fantes den gang, som man kunne brette som svane og hund, og gjøre det så kjapt som mulig. Jeg brettet også papirbåter, der kopierte jeg apen Nils i en barnebok.

Så, snipp snapp snute, så var sutringen ute. ❤

Her en sang som jeg syns er knallfin:

 

 

Og her er teksten i den:

See the world through my eyes
It changes shape and it changes size
It’s not quite the world you see

If you could find a way to look around inside my mind
Maybe you would understand me

-Chorus-
I’m not blind, but I can’t always see
I’m not deaf, but things can sound strange to me
I’m not trapped, but it’s hard to feel free
Imagine what it’s like to be me
Imagine what it’s like to be me

It’s hard for me to try to think things through or talk like you
Everything can be a blur sometimes
But if you walk along beside me, hold my hand and guide me
Together any mountain we can climb

(Repeat Chorus)

I’m dreaming of my future and it’s brighter than you know
I’ll get there on a different road when I am ready to go

I don’t need pity, I don’t need tears
I just need someone to help me understand my fears
Tell me you believe in me, let me know that i’m OK
Help me feel safe in the world, and I will find my way

(Repeat Chorus)

Lyrics by Valerie Foley
Music by Fiona Johnson
Video by Phil ‘Putnam’ Spencer

Person eller prosjekt?

Noen mennesker har jeg kommet inn i livet til, gjennom å være pasienten deres. Jeg blir prosjektet dems i en periode, som en del av et arbeidsforhold. Hva skjer etterpå? Blir jeg en glemt pasient, eller kan jeg huskes som et menneske?

Jeg tror detkommer mye anpå og er styrende av hvordan folk ser på en person med autisme og/eller Asperger syndrom. Er vi likeverdige andre, gjenom å være mennesker med et annet perspektiv på verden – eller er vi avvik som må fikses? Må vi repareres, forandres, erstattes med nevrotypiske verdier?

Både du og jeg har nok lyst til å si at vi er likeverdige mennesker, såklart vil vi si det. Særlig svart på hvitt, som i bloggen her. Men vi blir ikke alltid behandlet som om vi er likeverdige, nettopp fordi vi trenger ekstra ressurser – som i et prosjekt.

Min case har blitt skisset opp som…

Vis opprinnelig innlegg 286 ord igjen

Det første lille brød

Det første lille brød

sharingfoods

Jeg slang sammen en deig og har ferdig brød, det tok jo bare 20 min!


Lavkarbo ble det, var så enkelt.

Sesamfrø 1/2 kopp

solsikkefrø 1/4 kopp

Mandelmel 1/2 kopp

litt loppefrø- 2 Ts

bakepulver 1,5 Ts

yoghurt 1/4 kopp- (skulle være rømme, men det hadde jeg ikke) så da er man kreativ !

Og to eggehviter.

Og to klyper salt da. Sånn det var alt 😄

Klar for å smake nå, det ser godt da og jeg er veldig glad i sesamfrø.

Liker at jeg slapp unna heving. Utålmodig vett.

Vis opprinnelig innlegg

Døden og sånn

Vi har bare ett liv, det er i alle fall bare ett liv vi vet om. Og så kommer døden og henter oss. Før eller siden. Helst siden. Vi ønsker at alle skal bli gamle. Også mennesker som opplever vonde faser i livet, fortjener og behøver å leve videre. For når det er liv, er det håp.

Men noen ganger har jeg sagt stygge ting til mennesker jeg er glad i. Da har jeg gjerne eskalert og endt opp med å ønske de døde. Sånt finner ikke folk seg i! Det er vondt å være den som dreper livsgnisten eller gleden til de rundt seg.

Jeg innrømmer likevel at jeg ikke alltid er snill eller omtenksom når jeg får det vanskelig med meg selv. Jeg synes det er mest rettferdig at jeg er åpen om det. Det tilgir ingenting, men kan hjelpe til å forstå at jeg ikke vil noen…

Vis opprinnelig innlegg 203 ord igjen