Noen med Asperger syndrom, får andre diagnoser først. Noen av dem kan være misforståtte, at de egentlig er aspergeren, mens andre kan opptre sammen med F84.5 Asperger syndrom. Å ha en sekundær psykiatrisk lidelse, kan altså være veien til å få den medfødte Aspergerdiagnosen stadfestet.

Jeg selv, møtte psykiatrien med angst og alvorlig depressiv episode. Følelsen av å ikke bli forstått i samfunnet man lever i, aldri finne ut av det med venner og ikke lykkes med å få seg en kjæreste, kan føre til en vond ensomhet og man reagerer med å bli deprimert og i verste fall selvskadende og suicidial. Jeg var alt dette.

Mange unge voksne med Asperger syndrom forteller om sterk angst (Tony Attwood: Asperger syndrom, en håndbok for foreldre og fagfolk). Angsten kan utvikle seg slik at det trengs behandling. Under behandling kan det oppdages at man har en underliggende Asperger-diagnose.

Noen ganger tar det…

Det er mange som synes jeg er så observant. Observasjon (av detaljer) gjør hverdagen min rik og mer verdt å leve. Jeg ser du har fått farge på brystkassa, i halsringen, av sola. Jeg ser du er lyserosa. Lyser rosa. Ikke rødt lys, ikke stopp, ikke hot, bare som en nyfødt prinsesse.

Jeg ser at en maske i strikketøyet er strikket feil. Jeg ser at en tråd er løs på barnevogna til nevøen min for to år siden. Det så spedbarnet også. Vi delte et øyeblikk. Han i vogn, jeg på to ustøe bein.

Jeg husker ting og opplevelser bilder. Derfor tar jeg mange bilder. Kanskje kan jeg dele interessen min med noen som skjønner en gang. For det er ikke bare dukker og fotografier, de har bare blitt objekter for mitt detaljblikk! Det er det dette innlegget handler om. Det lille som er en del nav noe større. Som…

Noen mennesker har jeg kommet inn i livet til, gjennom å være pasienten deres. Jeg blir prosjektet dems i en periode, som en del av et arbeidsforhold. Hva skjer etterpå? Blir jeg en glemt pasient, eller kan jeg huskes som et menneske?

Jeg tror detkommer mye anpå og er styrende av hvordan folk ser på en person med autisme og/eller Asperger syndrom. Er vi likeverdige andre, gjenom å være mennesker med et annet perspektiv på verden – eller er vi avvik som må fikses? Må vi repareres, forandres, erstattes med nevrotypiske verdier?

Både du og jeg har nok lyst til å si at vi er likeverdige mennesker, såklart vil vi si det. Særlig svart på hvitt, som i bloggen her. Men vi blir ikke alltid behandlet som om vi er likeverdige, nettopp fordi vi trenger ekstra ressurser – som i et prosjekt.

Min case har blitt skisset opp som…

Vi har bare ett liv, det er i alle fall bare ett liv vi vet om. Og så kommer døden og henter oss. Før eller siden. Helst siden. Vi ønsker at alle skal bli gamle. Også mennesker som opplever vonde faser i livet, fortjener og behøver å leve videre. For når det er liv, er det håp.

Men noen ganger har jeg sagt stygge ting til mennesker jeg er glad i. Da har jeg gjerne eskalert og endt opp med å ønske de døde. Sånt finner ikke folk seg i! Det er vondt å være den som dreper livsgnisten eller gleden til de rundt seg.

Jeg innrømmer likevel at jeg ikke alltid er snill eller omtenksom når jeg får det vanskelig med meg selv. Jeg synes det er mest rettferdig at jeg er åpen om det. Det tilgir ingenting, men kan hjelpe til å forstå at jeg ikke vil noen…