Jeg savner

aspergerinformator

Går vi noen år tilbake i tid, var jeg frisk nok til å reise på permisjoner. Med hånden min i pappas, som et lite barn, besøkte jeg Storo storsenter og Botanisk hage. Jeg kjøpte garn til strikkeprosjekter og fotograferte dukker i hagen. Hvor ble det av den unge damen?

Hun ble eldre. Heklenåler ble stikkvåpen. Hun mistet kontrollen, helt enkelt. Hun var meg, liggende på traumemottaket med en kulepenn gjennom halsen. Ellet var det magen. Eller var det annenhver gang.

Jeg har gjort så mye sykt. Så mye voldsomt. Så mye som ikke kjennes ut som meg. Jeg har sett meg selv slå ting i bordet, rive ned håpet mitt fra vegg og pidestall, være min egen fiende og krangle med deg, høylytt. Jeg har slått deg i ansikt og revet i filler boka di. Men innerst inne, er jeg bare ei lita jente som leter etter hånda mi i…

Vis opprinnelig innlegg 1 ord igjen

Reklamer