Det er egentlig min eneste løsning, hva angst angår, å ta meg kraftig sammen. Noe som ikke fungerer så bra i lengden, det er et svært energikrevende foretak. Men det er det jeg alltid har gjort. Tatt meg sammen, slik at folk ikke skulle merke at det var noe uvanlig ved meg.

Funnet meg en plass mellom skolebussens holdeplass og hjemmet, der ingen kunne se meg, slik at jeg kunne snu meg rundt min egen akse, mens jeg tenkte på alt som hadde skjedd i løpet av skoledagen.

Ikke la noen vite hva jeg tenkte og følte, for det ville de nok alllikevel ikke skjønne, og jeg hadde og har ikke den tillit som kreves for å si fra om hvor jeg sliter, men forsøker å gjøre det allikevel. Men da uten alltid å bli forstått, det er fullt mulig det bare blir sett på som syting, kanskje det ikke er samstemthet mellom kroppsspråket mitt og hva jeg ønsker å formidle av kunnskap til de rundt meg.

På den måten blir jeg altså både svært enkel og svært vanskelig.