Jeg lager vennskapsbånd med tråder i alle farger. Knute for knute. Jeg lager dem ikke i menneskestørrelse. Hvorfor? Jeg har ikke noen å gi dem til. Jeg lager de til dukkene mine.

Jeg er mer opptatt av gjenstander jeg kan kontrollere enn mennesker. Mennesker er uforutsigbare personer og bare familien tør jeg stole på at er venner for bestandig. Andre kommer og går. Mest går.

Interaksjon med andre mennsker, stopper opp. Innimellom kan jeg skrive så godt at folk elsker meg, andre ganger, som når jeg sitter med sykepleierne som kanskje trykker på empatiknappen min og sier sånn kan du ikke være, du kan ikke avvise meg, ser jeg at jeg lukker meg ned.

Alt jeg kan si i en slik forsvarsposisjon er at da får de sende meg vekk. Det er ikke fordi jeg ikke vil kjenne tilknytning til der jeg er, men fordi jeg rett og slett ikke klarer…