Det finnes nok kanskje et helt eget sted i mitt hjerte, der alle som bare er littegranne annerledes enn andre har tilhold. For så fort man bare er littegranne annerledes, så kan man føle seg utenfor, så er man utsatt for hat fra mennesker som dyrker konformiteten, eliten og et litt stusslig menneskesyn. Så er man plassert i en bås, og båsen blir hatet, eller fryktet, men forhåpentligvis også av noen likt og tatt inn i varmen.

Mens egentlig så er vi alle barn under samme regnbue. Så da skulle man ha plass nok i hjertet til alle. Men hva hvis hjertet har gått i stykker, kan det da bli helt igjen, montro?

En artikkel av Kjersti Skarstad, som ble skrevet for ett år siden, tar også for seg en annen måte å være regnbuebarn. :

Et samfunn for alle