Jeg kan spise medisiner. Angstdempende medisiner. Jeg kan tenke positive tanker, plante dem og la det positive gro. Likevel kommer dette grepet rundt hjertet, rundt sjelen, går ut i hendene mine og får meg til å plassere hendene rundt overarmene. Måle, kontrollere, resignere.

Har du aldri opplevd panikk? La meg forklare for deg. Du vet ikke hvem du er. Du kan navnet ditt og fødselsnummeret på rams, men du vet overhodet ikke hvem du er i nuet. Jeg prøver å ramse opp for meg noe av det som definerer meg før jeg møter veggen, skriker inni meg og blir livredd.

Utad kan jeg tråkke på en knekkebrødpakke, trampe vilt og uhemmet. Det må bare være noe konkret som jeg kan smadre og se forsvinne som smuler. Jeg kan slå bilder i bordet, knuse klokka på veggen, skade meg selv eller slå brillene av en person som prøver å hjelpe meg.