Noen mennesker har jeg kommet inn i livet til, gjennom å være pasienten deres. Jeg blir prosjektet dems i en periode, som en del av et arbeidsforhold. Hva skjer etterpå? Blir jeg en glemt pasient, eller kan jeg huskes som et menneske?

Jeg tror detkommer mye anpå og er styrende av hvordan folk ser på en person med autisme og/eller Asperger syndrom. Er vi likeverdige andre, gjenom å være mennesker med et annet perspektiv på verden – eller er vi avvik som må fikses? Må vi repareres, forandres, erstattes med nevrotypiske verdier?

Både du og jeg har nok lyst til å si at vi er likeverdige mennesker, såklart vil vi si det. Særlig svart på hvitt, som i bloggen her. Men vi blir ikke alltid behandlet som om vi er likeverdige, nettopp fordi vi trenger ekstra ressurser – som i et prosjekt.

Min case har blitt skisset opp som…