Nå skal jeg sutre litt, eller mye, alt ettersom hva du opplever, du som leser dette her, så nå er du herved advart.

Jeg er svimmel i dag, jeg tror kanskje det kan skyldes blodtrykksfall. Er nokså sikker på det, også, for jeg har nettopp tatt blodtrykket, flere ganger, og kommet ut med 110/61, som er litt lavt. Akkurat nå er jeg ikke riktig så svimmel som før i dag, for da måtte jeg virkelig ta meg for på kjøkkenet, snakker om å være til sjøs på tørr grunn, liksom.

Så jeg har funnet ut at jeg riktig hater generiske bytter, jeg vet at jeg har fått i meg for mye blodtrykksmedisin nå, på grunn av det. Jeg måtte bytte medisin fordi det sprengte i bena mine, sånn at en sykehuslege anbefalte meg å bytte ut en av medisinene mine, jeg tar to forskjellige tabletter, men har nå fått meg 3 tabletter, dvs. både gammel og ny type, pluss en type som det ikke er blitt forandret på. Den andre typen er det blitt forandret på 2 ganger i det siste, og alltid med generiske bytter. Og ja, selvsagt er det min egen feil.

Før så har jeg trodd at det har vært på grunn av den polykondritten, en autoimmun sykdom jeg har, at jeg har opplevd så mye svimmelhet, men nå tror jeg kanskje det kan ha vært blodtrykket mitt som ikke har blitt regulert godt nok.

Noe skal man jo ha, og heldigvis føler jeg meg bittelitt bedre nå, svimmel er jeg ennå, men ikke så ille at jeg må ta meg for, ihvertfall.

Her en videosnutt, også, om jenter med asperger syndrom.:

Og dette her kjenner jeg meg virkelig veldig igjen i, for selv følte jeg meg utilpass på barneskolen, utafor og alene mye av tiden, selv om jeg også hadde noen få venninner, jeg ble mobbet, men fortalte det aldri til noen, for så langt tenkte jeg ikke, at jeg kunne snakket om det. Stille eller skravlete, enten det ene, eller det andre, skoleflink, prøvde å imponere for å passe inn, eventuelt med vitser og innlærte setninger, ved å brette slangefigurer, en sånn leke som fantes den gang, som man kunne brette som svane og hund, og gjøre det så kjapt som mulig. Jeg brettet også papirbåter, der kopierte jeg apen Nils i en barnebok.

Så, snipp snapp snute, så var sutringen ute. ❤

Her en sang som jeg syns er knallfin:

Og her er teksten i den:

See the world through my eyes
It changes shape and it changes size
It’s not quite the world you see

If you could find a way to look around inside my mind
Maybe you would understand me

-Chorus-
I’m not blind, but I can’t always see
I’m not deaf, but things can sound strange to me
I’m not trapped, but it’s hard to feel free
Imagine what it’s like to be me
Imagine what it’s like to be me

It’s hard for me to try to think things through or talk like you
Everything can be a blur sometimes
But if you walk along beside me, hold my hand and guide me
Together any mountain we can climb

(Repeat Chorus)

I’m dreaming of my future and it’s brighter than you know
I’ll get there on a different road when I am ready to go

I don’t need pity, I don’t need tears
I just need someone to help me understand my fears
Tell me you believe in me, let me know that i’m OK
Help me feel safe in the world, and I will find my way

(Repeat Chorus)

Lyrics by Valerie Foley
Music by Fiona Johnson
Video by Phil ‘Putnam’ Spencer