En av leserne mine med ei Asperger-datter sa det så fint til meg. Til meg og vi andre voksne som «falt ned i sprekken mellom barn og voksen.» Vi hadde det vanskelig uten å bli lagt merke til som noe annet enn beskjedne små mennesker. Jeg vil gi oss en stemme. Jeg vil stemme på oss i skolevalget til neste høst. Om det fantes. Du blir elevrådsrepresentant!

Men det finnes ikke et valg for meg og de som vokste opp i min skoletidsalder nå. Jeg skal ikke gå mer på skole. Jeg skal ikke passe inn i en klasse. Jeg skal ikke være seksåring på skoletrappa med 13 år foran meg. Jeg skal ikke stå der og være nervøs når de roper opp navnet mitt. Jeg kan enda huske den dagen. Jeg fikk en lærer som ikke lærte å se meg. Men hun prøvde. Og hun finnes i dag. Jeg er…