Venner for livet?

aspergerinformator

Mange barn og ungdom med Asperger går venneløse i skolegården. Mange er ensomme ulver som voksne. Noen av dem har det helt greit sånn, men innerst inne har vi ofte et ønske om å høre til. Derfor gikk jeg i korps, valgte samme instrument som klassestyreren min, for å ha noe felles med en jeg så opp til, og kjøpte de samme klærne som de andre.

Jeg kan sitte i timesvis alene og drive med interessene mine som skriving, foto og dukker, uten å tenke på å gå på do eller å ringe noen for å skravle litt eller engang veksle noen ord med personen som sitter i rommet fordi jeg har fotfølge på sykehuset. Jeg sitter med mitt og trenger ikke noe sosialt innputt. Likevel, har jeg alltid hatt et ønske om å være bestevennen til noen. Være best i mengden, plukket ut til å være den som alltid…

Vis opprinnelig innlegg 331 ord igjen

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s