Annerledesmåter og vanlige måter

Om annerledesmåter og vanlige måter, her noen spredte søndagstanker.

Menneskelige uttrykksmåter, ja, spising inkludert, tilogmed slafsing, bør være tillatt. Så lenge det innebærer at man faktisk får i seg maten, så syns jeg det må være helt greit.

Noen mennesker har spiseforstyrrelser, som enten gjør at man får i seg for mye eller for lite mat.

Så man må kunne ha lov til å være glad og spise, når man vet det finnes mennesker som ikke får til akkurat det, å være glade og kunne spise. Eller å snakke. Tenk hvis man ikke kunne snakke, sånn at man ikke fikk gitt beskjed om hva man syntes var greit eller ugreit? Intelligens uten språk?

Sånn kan det være, har jeg skjønt, for mennesker som har såkalt lavtfungerende autisme. Og med ny teknologi har verden beveget seg litt fremover, sånn at med pc så kan såkalt lavtfungerende autister (hvem finner på disse begrepene, de skulle blitt hengt oppetter øyevippene og tvunget til å blunke) også kunne uttrykke seg via programmer på pc som genererer språk av bilder (jeg tror det er sånn det fungerer).

Uten språk kan man være nokså hjelpeløs her i verden, men selv med språk kan det være vanskelig nok med tilstedeværelse, å kunne være et menneske blant andre mennesker, hvis man får skylda for det meste som har skjedd, automatisk, på grunn av en diagnose man har fått. Det kan være skjebnene, nå, til mange med asperger/autisme rundt i norske skoler i dag. Man er troverdig, men allikevel ikke, fordi man kan ha misforstått noe. Så ærlighet strekker liksom ikke helt til, da. Eller språket. Sånn at man kan, med språk, allikevel bli like hjelpeløs som de som ikke har det.

Senere skal man ut i voksenverdenen, om man så har blitt diagnostisert eller ei. Da havner mange av oss i arbeidstiltak, og mange av oss blir etterhvert uføretrygdet. Da er det jo sånn, også, at man har bestemt fra høyere hold, at har man en sykdom, skade eller lyte, så skal man også økonomisk straffes for sånt noe.

Men verden går fremover, for i gamle dagers tide så ville man kanskje blitt loffer, hundset og uglesett og aller nederst i hakkeordenen. Nå slipper man å bli loffer.

Men for oss, og for andre med små muligheter her i verden, inkludert flyktninger og asylsøkere i flyktningeleire og holdt fanget i sine egne land, så er det visst fremdeles litt sånn, at kanskje herren ønsker det slik? Men jeg tror at herren har lite med dette å gjøre, jeg personlig, da, sånn sett, jeg tror nok at dette må vi mennesker nok finne oss i å ta felles ansvar for, den umenneskeligheten som eksisterer. Allikevel, her er Cornelis Vreeswijk:

Et dikt jeg liker:

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!

Halldis Moren Vesaas i diktsamlinga Tung tids tale (1945) i Dikt i samling, Aschehoug Lyrikk 2008.

Og enda to sanger. Faren min hadde lånt et ordtak, ett han syns var godt, og som jeg er enig i. Det hendte seg at faren min og jeg ikke var så enige, men akkurat dette syns også jeg er et godt ordtak, at den letteste børen er kunnskap. Selv om kunnskapen også kan være tung. Verdenshistorien er et vitnesbyrd om menneskelig grusomhet og bare tidvis framgang og lykke. Det finnes andre bører, også, som kan være tunge, men allikevel lette.

Og så er vi kanskje klovner, noen og enhver av oss.

Reklamer

2 kommentarer om “Annerledesmåter og vanlige måter

  1. Dette var spennende lesning. Jeg tror nok at vi mennesker har en del fordommer, både til uføretrygdede og muslimer. Det betyr ikke at alle menneskene har disse fordommene. Og jeg heier på uføretrygdede som kjemper seg gjennom livet. Og jeg heier på de som lykkes i arbeidslivet. Det er ikke enten eller. Det er begge deler. Det er å inkludere. Kristne som muslimer.

    Likt av 1 person

    1. Ei som var bekjent av meg mens jeg var student, klager over at jeg slafset når jeg spiste, jeg ble snurt og sa til henne at det måtte hun nok finne seg i, den slafsingen min. 🙂 🙂 🙂 Og ja, det handler om å inkludere, noe vi nok ikke er så veldig flinke til her i det kalde nord, dessverre, vi er annerledeslandet som ikke liker annerledeshet. http://www.aftenposten.no/meninger/Annerledes-landet-liker-ikke-annerledeshet-154030b.html

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s