Så man må kunne ha lov til å være glad og spise, når man vet det finnes mennesker som ikke får til akkurat det, å være glade og kunne spise. Eller å snakke. Tenk hvis man ikke kunne snakke, sånn at man ikke fikk gitt beskjed om hva man syntes var greit eller ugreit? Intelligens uten språk?

Sånn kan det være, har jeg skjønt, for mennesker som har såkalt lavtfungerende autisme. Og med ny teknologi har verden beveget seg litt fremover, sånn at med pc så kan såkalt lavtfungerende autister (hvem finner på disse begrepene, de skulle blitt hengt oppetter øyevippene og tvunget til å blunke) også kunne uttrykke seg via programmer på pc som genererer språk av bilder (jeg tror det er sånn det fungerer).

Uten språk kan man være nokså hjelpeløs her i verden, men selv med språk kan det være vanskelig nok med tilstedeværelse, å kunne være et menneske blant andre mennesker, hvis man får skylda for det meste som har skjedd, automatisk, på grunn av en diagnose man har fått. Det kan være skjebnene, nå, til mange med asperger/autisme rundt i norske skoler i dag. Man er troverdig, men allikevel ikke, fordi man kan ha misforstått noe. Så ærlighet strekker liksom ikke helt til, da. Eller språket. Sånn at man kan, med språk, allikevel bli like hjelpeløs som de som ikke har det.

Senere skal man ut i voksenverdenen, om man så har blitt diagnostisert eller ei. Da havner mange av oss i arbeidstiltak, og mange av oss blir etter hvert uføretrygdet. Da er det jo sånn, også, at man har bestemt fra høyere hold, at har man en sykdom, skade eller lyte, så skal man også økonomisk straffes for sånt noe.

Men verden går fremover, for i gamle dagers tide så ville man kanskje blitt loffer, hundset og uglesett og aller nederst i hakkeordenen. Nå slipper man å bli loffer.

Men for oss, og for andre med små muligheter her i verden, inkludert flyktninger og asylsøkere i flyktning-leire og holdt fanget i sine egne land, så er det visst fremdeles litt sånn, at kanskje herren ønsker det slik? Men jeg tror at herren har lite med dette å gjøre, jeg personlig, da, sånn sett, jeg tror nok at dette må vi mennesker nok finne oss i å ta felles ansvar for, den umenneskeligheten som eksisterer. Allikevel, her er Cornelis Vreeswijk: