August er det mykeste myke jeg kjenner,

denne skjelvende streng mellom sommer og høst,

denne dugg av avskjed i mine hender.
Dette hemmelig milde innover jorden,

denne lyende stillhet:

Tal Herre, tal!

 

Dette lyset som hviler på modningens høyde,

dveler og synker mot visningens dal.
Disse kvelder da trær er som skygger i skyggen.

Denne etterårsferd over sted og forstand.

Jeg har drømt at jeg seilte mot Evigheten,

og en kveld i august var

den første besynderlig duse kjenning av land.
Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:

August er det mykeste myke jeg kjenner,

myk som sorg og kjærlighet.

Einar Skjæraasen

Reklamer