Det er et faktum. En observasjon. En tilværelse. Jeg er sint på det og de som holder meg tilbake og det som presser meg frem.

Sykehuset sitter med nøklene til dørene i det store huset jeg «bor» i. Jeg kommer ikke ut. Jeg blir holdt tilbake. «Til skade for seg selv og andre.»

Samtidig prøver de å få meg opp i vekt og ut av mitt mønster. Til en viss grad. Ikke mer enn jeg skal tåle. De trår varsomt. Men det er mot min vilje. Dette å leve.

Jeg lever og kjenner at det gjør vondt å leve. Jeg kjenner jeg kommer til et punkt der det å leve er verre enn døden. Og når ingen forstår det, blir jeg sint.

Jeg sparker med bena mine. Bena er en fin måte å uttrykke seg på. Sparke fra. Sparke til. Jeg hadde en gang en sparkesykkel i barnehagen. Da…