God natt dikt

God NATT

Kvelden lister seg på tå
over kløverengen.
Himlen har tatt stjerner på.
Alle barn skal sove nå.
Sove søtt i sengen.

Melk og brød fra krus og fat
er så gode venner
med en liten trett krabat
som skal spise aftensmat
med små melketenner.

Og to røde lette sko
setter vi på matten.
Er så slitne begge to.
Men nå skal de stå i ro
hele hele natten.

Natten kommer svart og stor.
Alle ting blir borte.
Seil i mørke, lille jord,
med en liten gutt ombord,
i sin lille skjorte.
Inger Hagerup

August er det mykeste myke jeg kjenner,

denne skjelvende streng mellom sommer og høst,

denne dugg av avskjed i mine hender.
Dette hemmelig milde innover jorden,

denne lyende stillhet:

Tal Herre, tal!

 

Dette lyset som hviler på modningens høyde,

dveler og synker mot visningens dal.
Disse kvelder da trær er som skygger i skyggen.

Denne etterårsferd over sted og forstand.

Jeg har drømt at jeg seilte mot Evigheten,

og en kveld i august var

den første besynderlig duse kjenning av land.
Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:

August er det mykeste myke jeg kjenner,

myk som sorg og kjærlighet.

Einar Skjæraasen

På bar

Studentene er i byen. De har ankommet og noen har hatt såpe i fontenen ved Nasjonalteateret i Oslo. En som jobber her, fortalte meg om barn og voksne som lekte med skummet. Jeg lurte på om det ikke ble en bot for den som hadde gjort det. Jeg tenkte på rett og galt og de som må rydde opp, rengjøre og få klart vann i fontenen igjen. Men antakelig vet ingen hvem de er.

De vet ikke hvem jeg er heller, for jeg er ikke student på fadderuke. Eller andre uker. Studiestart er utelukket for meg. Jeg husker likevel den første studiedagen min i 2003. Jeg gik stolt bort til en elev med fadder-tskjorte og spurte om veien til journalistenes undervisningslokaler. Det virket ikke som om han ville svare meg. Hva ville han bli spurt om? Ingenting?

Det er ingen hemmelighet at mange studenter lærer å kjenne hverandre med alkohol i…

Vis opprinnelig innlegg 403 ord igjen

Tung tids tale

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!

Halldis Moren Vesaas i diktsamlinga Tung tids tale (1945) i Dikt i samling, Aschehoug Lyrikk 2008.

Annerledesmåter og vanlige måter

Om annerledesmåter og vanlige måter, her noen spredte søndagstanker.

Menneskelige uttrykksmåter, ja, spising inkludert, tilogmed slafsing, bør være tillatt. Så lenge det innebærer at man faktisk får i seg maten, så syns jeg det må være helt greit.

Noen mennesker har spiseforstyrrelser, som enten gjør at man får i seg for mye eller for lite mat.

Så man må kunne ha lov til å være glad og spise, når man vet det finnes mennesker som ikke får til akkurat det, å være glade og kunne spise. Eller å snakke. Tenk hvis man ikke kunne snakke, sånn at man ikke fikk gitt beskjed om hva man syntes var greit eller ugreit? Intelligens uten språk?

Sånn kan det være, har jeg skjønt, for mennesker som har såkalt lavtfungerende autisme. Og med ny teknologi har verden beveget seg litt fremover, sånn at med pc så kan såkalt lavtfungerende autister (hvem finner på disse begrepene, de skulle blitt hengt oppetter øyevippene og tvunget til å blunke) også kunne uttrykke seg via programmer på pc som genererer språk av bilder (jeg tror det er sånn det fungerer).

Uten språk kan man være nokså hjelpeløs her i verden, men selv med språk kan det være vanskelig nok med tilstedeværelse, å kunne være et menneske blant andre mennesker, hvis man får skylda for det meste som har skjedd, automatisk, på grunn av en diagnose man har fått. Det kan være skjebnene, nå, til mange med asperger/autisme rundt i norske skoler i dag. Man er troverdig, men allikevel ikke, fordi man kan ha misforstått noe. Så ærlighet strekker liksom ikke helt til, da. Eller språket. Sånn at man kan, med språk, allikevel bli like hjelpeløs som de som ikke har det.

Senere skal man ut i voksenverdenen, om man så har blitt diagnostisert eller ei. Da havner mange av oss i arbeidstiltak, og mange av oss blir etterhvert uføretrygdet. Da er det jo sånn, også, at man har bestemt fra høyere hold, at har man en sykdom, skade eller lyte, så skal man også økonomisk straffes for sånt noe.

Men verden går fremover, for i gamle dagers tide så ville man kanskje blitt loffer, hundset og uglesett og aller nederst i hakkeordenen. Nå slipper man å bli loffer.

Men for oss, og for andre med små muligheter her i verden, inkludert flyktninger og asylsøkere i flyktningeleire og holdt fanget i sine egne land, så er det visst fremdeles litt sånn, at kanskje herren ønsker det slik? Men jeg tror at herren har lite med dette å gjøre, jeg personlig, da, sånn sett, jeg tror nok at dette må vi mennesker nok finne oss i å ta felles ansvar for, den umenneskeligheten som eksisterer. Allikevel, her er Cornelis Vreeswijk:

Et dikt jeg liker:

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!

Halldis Moren Vesaas i diktsamlinga Tung tids tale (1945) i Dikt i samling, Aschehoug Lyrikk 2008.

Og enda to sanger. Faren min hadde lånt et ordtak, ett han syns var godt, og som jeg er enig i. Det hendte seg at faren min og jeg ikke var så enige, men akkurat dette syns også jeg er et godt ordtak, at den letteste børen er kunnskap. Selv om kunnskapen også kan være tung. Verdenshistorien er et vitnesbyrd om menneskelig grusomhet og bare tidvis framgang og lykke. Det finnes andre bører, også, som kan være tunge, men allikevel lette.

Og så er vi kanskje klovner, noen og enhver av oss.

Annerledeshetssyndromet og samfunnet

Annerledeshetssyndromet og samfunnet

menneskerettighetsbloggen

Presserende behov for levekårsundersøkelser

<Av Hanne-Kari Havik>

protrett av hanne kari Hanne-Kari Havik. Foto: privat

Jeg har asperger syndrom. Vi med autisme møter utfordringer i skoleverket, i forhold til arbeidslivet, NAV og samfunnet for øvrig. Det er et stort behov for å dokumentere hvordan det egentlig er å ha aspergers syndrom i Norge. Jeg etterlyser derfor leverkårsundersøkelser. I dette innlegget vil jeg imidlertid belyse noen av de utfordringene vi møter sett ut i fra mitt personlige synspunkt, og jeg vil gi noen råd for hvordan samfunnet kan bli mer inkluderende.

For mennesker som er litt uvanlige i forhold til resten av befolkningen, finnes det begrensninger både i forhold til ytringsfrihet, risiko for forfølgelse grunnet minoritetsbakgrunn, sårbarhet for maktovergrep og liten sjanse til å bevege seg fritt i samfunnet grunnet enten mentale eller fysiske bevegelseshindre. Vår funksjonshemming oppstår grunnet forhold i samfunnet.

Min erfaring er at jeg og andre autister blir straffet for å være født…

Vis opprinnelig innlegg 628 ord igjen

Flekken

Vi stod på bakerste rekke på fotografiet fra 1. klasse. Jeg var av de høye som fikk stå bak. I dag får du en historie fra virkeligheten som jeg husker som om den var i går og har bevis på tiår etterpå. Jeg var ikke alene bak der, men likevel var det en liten detalj som skilte meg ut fra mengden og åpnet mammas blikk. Så du flekken på t-skjorte-halsringen?

Jeg pleide å bite/sutte på den, selv om jeg var stor skolejente. Kanskje hang jeg litt bak, men intellektuelt var jeg foran. Mange med Asperger syndrom er skoleflinke. Alfabetet og multiplikasjonstabellen var problemfrie for meg, men jeg var full av problemer og bekymringer i det mellommenneskelige og sosiale! Jeg bet nervøst, beroligende og trøstende og lagde flekk på flekk. Nye flekker hver dag, inkludert denne solskinnsmorgenen fotografen satte og stilte oss opp på rekke og rad som skolebarn.

Jeg var liten inni…

Vis opprinnelig innlegg 486 ord igjen

«Høflig og dannet»

På fredag skjedde det noe som kanskje overrasker deg. Den umiddelbare damen som er så overveldende ærlig, hun som spyr vond sannhet ut, fikk høre at hun er høflig og dannet av legen. Ja, jeg snakker om meg som kaller folk overvektige og slår og sparker når det blir for mye for meg. Ja, man kan faktisk være begge deler, både omtenksom inkludert høflig og «slem». Ja takk, sa Ole Brum i Disney-versjonen.

Man kan ha en god oppvekst, være god på bunnen og likevel rammes av symptomene som er typiske for en med Asperger syndrom. Symptomene er ikke uhøflige, de er bare litt uvanlige vil jeg kanskje si og forklare deg: Det handler om ærlighet og å være rett frem, uten filter, helt umiddelbar. I stedet for å si til deg at du var fin på håret kan jeg utbryte at det var kort klipp! Det glipper ut av…

Vis opprinnelig innlegg 298 ord igjen