Orale stimuli – derfor lagde jeg flekken

Jeg har lest om orale stimuli. Noen med autisme eller asperger trenger å tygge på ting! Det gikk opp et lys for meg da jeg leste om det. Altså var jeg ikke bare et umulig barn. Jeg tygde som barn på håret mitt og halsringen på t-skjortekanten. Jeg har tidligere blogget om flekken på t-skjortekanten på første-klasse-bildet mitt.

Jeg var nesten som de andre barna i klassen, men på meg var det en mørk (spyttvåt)flekk på den ellers helt rene, rosa minnie-mus-t-skjorten. Jeg tror den var fra Hennes & Mauritz eller en annen kleskjede.

Jeg kunne ønskejeg ble sett der jeg stod og smilte over den våte kanten. Sett, ivaretatt og fått beskjed om at det ikke var noe galt jeg hadde gjort. Men jeg hadde skyldfølelse for å ha ødelagt de rene klærne på bildet der jeg skulle se pen, veloppdragen og fungerende ut da de fremkalte bildene…

Vis opprinnelig innlegg 69 ord igjen

Om lykkejegere.

Hvis man ser på selve ordet, lykke, og å jakte etter den, så er det vel det vi alle burde her i livet. Lykken finnes ikke i penger og materielle ting, selv om det kan lette litt å ha noen. Men jeg syns det kanskje burde ringe en varselklokke for noen og enhver, hver gang noen kaller andre mennesker lykkejegere, i den forstand at de andre bare er ute etter penger….for hva hjertet er fullt av, renner munnen over med. Sånn at man kan jo undre seg over hvilke motiver dem har i livet, som de så tilegner andre, av de som kaller andre mennesker lykkejegere.

Jeg tror kanskje at de verste lykkejegerne, hva det å hige etter penger angår, befinner seg i de rikeste lag av befolkningen, og ikke i de fattigstes lag. For deretter å beskylde alle andre for altså å bare være ute etter penger….. jeg sier det bare, jeg….. Her om livet, av Odd Børretzen:

 

Lammeskanke med honningglaserte rotgrønnsaker.

En skank pr person gies skikkelig inn med salt, pepper og timian. Rulles i hvetemel, stekes i en blanding av olje og smør. Legges over i en ildfast form og slå over par desiliter kraft eller buljong. Tett lokk eller folie over. I stekeovn på 170 °
Gulrot, kålrot, persillerot, pastinakk i grove biter, sjalottløk i ildfast form, hell over olje og honning og bland godt. Sett dette også i stekeovnen. Steker 2-3 timer til kjøttet løsner fra beinet. Siste 20 m. uten folie og på 200 °

Om misunnelse

Om misunnelse.

Det finnes endel destruktive krefter i menneskenaturen, og kjenner man seg selv, så vet man nok, kanskje, at man går ikke helt fri selv heller. Denne gangen skal jeg skrive litt om misunnelse. Selv har jeg, latterlig nok, tatt meg selv i å misunne mennesker som av ulike årsaker er rullende i rullestol. For ihvertfall har de noe som er synlig utenpå, de, i stedet for noe som man må forklare opp og ned og i mente, og allikevel kanskje ikke bli helt forstått.

Selvsagt, hvis jeg følger tankerekken videre, så ønsker jeg meg ikke ned i noen rullestol, men trøster meg jo litt med det, at den tankegangen kan visstnok helt friske mennesker ha, også. I ett eller annet intervju eller portrett eller annet, som jeg ikke har klart å finne igjen nå, etter søk på nettet, så fortalte advokat Lippestad om en episode der datteren hadde fått høre noe sånt noe som at nå hadde hun visst fått en fancy rullestol… fra folka på hjelpemiddelsentralen (såvidt jeg kan huske). Altså misunnelse der også….. av en eller annen fattigslig grunn.

Var hos legen i dag, og CRP er nå på 31, i morgen er den sikkert på litt mindre, for i morgen er tirsdag med cellegift, som kanskje, kanskje ikke virker litt bedre enn kun kortison. Cellegift kan jeg bare ta en gang i uken, for strengt tatt så er det jo det det er, en gift, derfor kan det ikke tas hver dag, men altså på en fast ukedag hver uke.

Og om misunnelse, så kan visst folk misunne det meste, uten kanskje å så følge tankerekken litt videre, og faktisk vurdere litt klart og litt nøkternt om det rent faktisk ER noe å misunne, i den annens situasjon? Her en artikkel om misunnelse, ihvertfall.

Hvorfor vi misunner de uføre

Og en velkjent Beatles-sang

Aspergere er proffe

Det handler om å våge å være til. Det handler om å være til. Det handler om å ha Asperger syndrom og å sette av tiden sin til det man bryr seg om. Da blir man god!

Jeg fikk veldig hyggelig tilbakemelding via forlaget for anmeldelsen min av Fueelboxen. Sjefen for alle FuelBox i Norge trodde det var skrevet av en proff og ble overrasket da hun fikk vite det var av meg: En bruker.

Poenget med dette innlegget er at jeg er boblende stolt over å være et av disse menneskene som kan noe. Vi er ikke bare enstøinger med sære interesser. Vår kompetanse og noen ganger medfødte talent for noe, kan brukes.

Utholdenheten vår og hyperfokuset vårt, gjør at vi kan utvikle oss og lære oss masse. Kanskje er vi ikke så gode til å lytte i en samtale så vanlig læringssituasjon kan av og til skjære…

Vis opprinnelig innlegg 53 ord igjen

Gjerdene

Noen ganger føler jeg at jeg tenker og føler best om natta. Hvis jeg går ut på terrassen min, setter meg der, trekker inn litt frisk luft innimellom sigarettinndrag, og nyter den stillheten som da er, så kan det komme noen tanker og følelser til meg som jeg kanskje kan føle meg fri nok til å skrive om.

Og selvsagt burde jeg slutte å røyke, da, men akkurat det sitter veldig langt inne hos meg, det der. Legen maser litt om det fra tid til annen, overfor meg. Vel har jeg ikke kols, men jeg har polykondritt, og selv om polykondritten ikke skyldes røyking, er ikke røykinga bra for meg, fordi at røyking er slimskapende.

Nå noen følelser om det å gi opp, og kanskje blir dette her en forsvarstale fra min side, for i min tid så gjorde jeg akkurat det, jeg ga opp å søke noe mere arbeide, fordi jeg hadde møtt veggen allerede to ganger, og skjønte ikke hvor alt det buttet imot for meg. Egentlig så var det noe jeg og min eks ble enige om, på sett og vis, og atter senere, mye senere, så ble det slik at min psykolog foreslo for meg at jeg burde søke om uføretrygd.

Og jeg så ikke for meg at jeg hadde noe annet valg, dersom jeg skulle få økonomisk trygghet for meg selv.

Så jeg har fremdeles stengsler i mitt eget sinn, det har jeg dessverre, og i natt har jeg altså hørt på Skigardsvisa, som nettopp omhandler, blant annet, det å ha stengsler i sinnet, ting man ikke kan snakke åpent om. Fordi noen syns det er upassende, og selv vet jeg ikke hva som da er og ikke er passende, så da skriver jeg minst mulig om akkurat det. Så gjør jeg ikke noe gæernt. Men jeg syns nok, allikevel, at jeg ikke har gitt meg, for jeg lever jo ennå!

I 1985 var jeg i Berlin, og da så jeg Berlinmuren, den som ble begynt revet i 1989, og der man var ferdig med å rive den i 1990. Jeg var, som så mange andre skoleelever på den tiden, på Check Point Charlie. Nå finnes det ingen Berlinmur lenger.

Litt mimring om den Berlinturen. Vi krysset grensa, der, vi, da måtte vi løse inn de pengene vi hadde, til øst-tyske marks, og der var kursen 1/4, dvs. at pengene plutselig da ble 4 ganger mindre verdt. Og skulle vi bruke noe av pengene i Øst-Berlin, så måtte vi være obs på det at myntene, de fikk vi ikke vekslet inn igjen etter å ha passert grensen igjen, tilbake igjen til Vest-Berlin. I Øst-Berlin, der besøkte vi Sachsenhausen, og der ihvertfall jeg ble kvalm av lukta der inne, for der syntes ihvertfall jeg at lukta fremdeles satt stramt i veggene.

Deretter var vi på det som ble beskrevet som Øst-Berlins beste restaurant, og der så og si ingen, tror jeg, hadde særlig med matlyst. Samme dagen var vi også på den skolen der Christiane F hadde gått, hun i fra «Å være ung er for jævlig». Der var det hakekors på nesten hver en pult, takket være nynazismen som florerte på den tiden. Vet ikke helt hvordan det er i Tyskland, nå, med det med nynazisme?…men den gangen så må det nok ha vært et problem, det, ihvertfall hvis man skulle gå ut i fra alle skribleriene. Dette var ett eller 2 år etterat det var 2 norske jenter som ble borte i Berlin, så vidt jeg husker så ble de drept, de to jentene, og vi var alle advarte mot å la det stå igjen flasker med innhold ubevoktet, for deretter å drikke av de.

Å komme inn på diskotek i Vest-Berlin, det var intet problem, for gratisbilletter ble delt ut på gata hele tiden, så vi var altså på diskotek. Og selv om vi hadde blitt advarte om å følge med på glassene våre med innhold, så var det allikevel ei jente som var med på turen, fra en annen videregående skole enn min, som fikk i seg amfetamin (trodde man ihvertfall det var). Jeg og ei anna jente fra skolen min, ei som var sammen med broren min på den tida, vi fulgte den jenta hjem til hotellet vårt, for hun kunne helt tydelig ikke ta vare på seg selv, for enten ville hun sette seg ned, eller så var hun voldsomt kjærlig, så den turen vår tilbake til hotellet, den tok litt tid, den……..

Vi fikk litt historieundervisning om Berlin, den husker jeg ikke så mye av, jeg husker vagt noe om noen luftbroer og forsyninger sluppet via luftveier.

Så her litt om Berlinmuren fra norsk leksikon:

https://snl.no/Berlinmuren

Vel, det var altså litt mimring om den turen. Jeg var også litt lov-ulydig, for jeg tok både bilde av muren (strengt ulovlig), OG bilde av soldater i Øst-Berlin (også ulovlig) ….. men ingen oppdaget det, da. De fotoene vet jeg ikke hvor er nå, da, de er vel ett eller annet sted i boden min, de……

Men i Norge så bygges det gjerde mot Russland nå ….

http://www.ifinnmark.no/debatt/russland/politikk/riv-gjerdet-mot-russland/o/5-81-331201

https://www.youtube.com/watch?v=N-yhnIXY72Q

Heilt innåt skogen står ein skigard, mosegrodd og grå.
Han er heilt nedfalls og søkk isaman,
men som eit minnesmerke her han står.
Ein gong var dette eit viktig stengsel,
som verna åkeren mot krøterfot.

Ein skigard kan’kje vara evig, veit du,
kan aldri vara evig.

Ein gamal skigard som står og vitnar om ei svunnen tid.
Det er ei soge om gamal storleik,
kamp mot naturen, kamp som er forbi.
Nå vert det kjempa på andre fronter,
men mye skigarder det har me lell

Ein skigard kan’kje vara evig, veit du,
kan aldri vara evig.

Kva er ein skigard? Ein skigard er så mange rare ting:
Ei rad med stokkar, sett som eit gjerde,
eller eit stengsel i ditt eige sinn.
Ein gamal fordom, eit raseskille,
hat og misunning, eller aversjon.

Ein skigard kan’kje vara evig, veit du,
kan aldri vara evig.

Kvar du så snur deg, det er ein skigard mellom før og nå.
Ein skigard er som ei landegrense,
ein skigard er eit stengel for de få.
Eit hat i hjarta, eit klasseskille,
ei sjalusi, ein uvisshet, ein krig.

Ein skigard kan’kje vara evig, veit du,
kan aldri vara evig.

Har du ein skigard? Å jau du har nok ein for alle har
ein ting ein gjerne vil stengje ute,
ein ting ein ikkje syna vil einkvar.
Men desse stengsler treng ikkje vara,
Ein skigard kan du kliva om du vil.

Ein skigard kan’kje vara evig, veit du,
kan aldri vara evig.