Gjerdene

Noen ganger føler jeg at jeg tenker og føler best om natta. Hvis jeg går ut på terrassen min, setter meg der, trekker inn litt frisk luft innimellom sigarettinndrag, og nyter den stillheten som da er, så kan det komme noen tanker og følelser til meg som jeg kanskje kan føle meg fri nok til å skrive om.

Og selvsagt burde jeg slutte å røyke, da, men akkurat det sitter veldig langt inne hos meg, det der. Legen maser litt om det fra tid til annen, overfor meg. Vel har jeg ikke kols, men jeg har polykondritt, og selv om polykondritten ikke skyldes røyking, er ikke røykinga bra for meg (eller noen andre for den del, da), fordi røyking er slimskapende og det er ikke bra i kombinasjon med den sykdommen som polykondritt utgjør. Fordi polykondritt også angriper luftveiene.

Nå noen følelser om det å gi opp, og kanskje blir dette her en forsvarstale fra min side, for i min tid så gjorde jeg akkurat det, jeg ga opp å søke noe mer arbeide, fordi jeg hadde møtt veggen allerede to ganger, og skjønte ikke hvor alt det buttet imot for meg. Egentlig så var det noe jeg og min eksmann ble enige om, på sett og vis, og atter senere, mye senere, så ble det slik at min psykolog foreslo for meg at jeg burde søke om uføretrygd.

Og jeg så ikke for meg at jeg hadde noe annet valg, dersom jeg skulle få økonomisk trygghet for meg selv.

Så jeg har fremdeles stengsler i mitt eget sinn, det har jeg dessverre, og i natt har jeg altså hørt på Skigardsvisa, som nettopp omhandler, blant annet, det å ha stengsler i sinnet, ting man ikke kan snakke åpent om. Fordi noen syns det er upassende, og selv vet jeg ikke hva som da er og ikke er passende, så da skriver jeg minst mulig om akkurat det. Så gjør jeg ikke noe gæernt. Men jeg syns nok, allikevel, at jeg ikke har gitt meg, for jeg lever jo ennå!

I 1985 var jeg i Berlin, og da så jeg Berlinmuren, den som ble begynt revet i 1989, og der man var ferdig med å rive den i 1990. Jeg var, som så mange andre skoleelever på den tiden, på Check Point Charlie. Nå finnes det ingen Berlinmur lenger.

Litt mimring om den Berlinturen. Vi krysset grensa, der, vi, da måtte vi løse inn de pengene vi hadde, til øst-tyske marks, og der var kursen 1/4, dvs. at pengene plutselig da ble 4 ganger mindre verdt. Og skulle vi bruke noe av pengene i Øst-Berlin, så måtte vi være obs på det at myntene, de fikk vi ikke vekslet inn igjen etter å ha passert grensen igjen, tilbake igjen til Vest-Berlin. I Øst-Berlin, der besøkte vi Sachsenhausen, og der ihvertfall jeg ble kvalm av lukta der inne, for der syntes ihvertfall jeg at lukta fremdeles satt stramt i veggene.

Deretter var vi på det som ble beskrevet som Øst-Berlins beste restaurant, og der så og si ingen, tror jeg, hadde særlig med matlyst. Samme dagen var vi også på den skolen der Christiane F hadde gått, hun i fra «Å være ung er for jævlig». Der var det hakekors på nesten hver en pult, takket være nynazismen som florerte på den tiden. Vet ikke helt hvordan det er i Tyskland, nå, med det med nynazisme?…men den gangen så må det nok ha vært et problem, det, i hvert fall hvis man skulle gå ut i fra alle skribleriene. Dette var ett eller 2 år etter at det var 2 norske jenter som ble borte i Berlin, så vidt jeg husker så ble de drept, de to jentene, og vi var alle advarte mot å la det stå igjen flasker med innhold ubevoktet, for deretter å drikke av de.

Å komme inn på diskotek i Vest-Berlin, det var intet problem, for gratisbilletter ble delt ut på gata hele tiden, så vi var altså på diskotek. Og selv om vi hadde blitt advarte om å følge med på glassene våre med innhold, så var det allikevel ei jente som var med på turen, fra en annen videregående skole enn min, som fikk i seg amfetamin (trodde man i hvert fall det var). Jeg og ei anna jente fra skolen min, ei som var sammen med broren min på den tida, vi fulgte den jenta hjem til hotellet vårt, for hun kunne helt tydelig ikke ta vare på seg selv, for enten ville hun sette seg ned, eller så var hun voldsomt kjærlig, så den turen vår tilbake til hotellet, den tok litt tid, den……..

Vi fikk litt historieundervisning om Berlin, den husker jeg ikke så mye av, jeg husker vagt noe om noen luftbroer og forsyninger sluppet via luftveier.

Så her litt om Berlinmuren fra norsk leksikon:

https://snl.no/Berlinmuren

Vel, det var altså litt mimring om den turen. Jeg var også litt lov-ulydig, for jeg tok både bilde av muren (strengt ulovlig), OG bilde av soldater i Øst-Berlin (også ulovlig) ….. men ingen oppdaget det, da. De fotoene vet jeg ikke hvor er nå, da, de er vel ett eller annet sted i boden min, de……

Men i Norge så bygges det gjerde mot Russland nå ….

http://www.ifinnmark.no/debatt/russland/politikk/riv-gjerdet-mot-russland/o/5-81-331201

Heilt innåt skogen står ein skigard, mosegrodd og grå.
Han er heilt nedfalls og søkk i saman,
men som eit minnesmerke her han står.
Ein gong var dette eit viktig stengsel,
som verna åkeren mot krøterfot.

Ein skigard kan’kje vara evig, veit du,
kan aldri vara evig.

Ein gamal skigard som står og vitnar om ei svunnen tid.
Det er ei soge om gamal storleik,
kamp mot naturen, kamp som er forbi.
Nå vert det kjempa på andre fronter,
men mye skigarder det har me lell

Ein skigard kan’kje vara evig, veit du,
kan aldri vara evig.

Kva er ein skigard? Ein skigard er så mange rare ting:
Ei rad med stokkar, sett som eit gjerde,
eller eit stengsel i ditt eige sinn.
Ein gamal fordom, eit raseskille,
hat og misunning, eller aversjon.

Ein skigard kan’kje vara evig, veit du,
kan aldri vara evig.

Kvar du så snur deg, det er ein skigard mellom før og nå.
Ein skigard er som ei landegrense,
ein skigard er eit stengel for de få.
Eit hat i hjarta, eit klasseskille,
ei sjalusi, ein uvisshet, ein krig.

Ein skigard kan’kje vara evig, veit du,
kan aldri vara evig.

Har du ein skigard? Å jau du har nok ein for alle har
ein ting ein gjerne vil stengje ute,
ein ting ein ikkje syna vil einkvar.
Men desse stengsler treng ikkje vara,
Ein skigard kan du kliva om du vil.

Ein skigard kan’kje vara evig, veit du,
kan aldri vara evig.