Om misunnelse.
Det finnes endel destruktive krefter i menneskenaturen, og kjenner man seg selv, så vet man nok, kanskje, at man går ikke helt fri selv heller. Denne gangen skal jeg skrive litt om misunnelse. Selv har jeg, latterlig nok, tatt meg selv i å misunne mennesker som av ulike årsaker er rullende i rullestol. For ihvertfall har de noe som er synlig utenpå, de, i stedet for noe som man må forklare opp og ned og i mente, og allikevel kanskje ikke bli helt forstått.
Selvsagt, hvis jeg følger tankerekken videre, så ønsker jeg meg ikke ned i noen rullestol, men trøster meg jo litt med det, at den tankegangen kan visstnok helt friske mennesker ha, også. I ett eller annet intervju eller portrett eller annet, som jeg ikke har klart å finne igjen nå, etter søk på nettet, så fortalte advokat Lippestad om en episode der datteren hadde fått høre noe sånt noe som at nå hadde hun visst fått en fancy rullestol… fra folka på hjelpemiddelsentralen (såvidt jeg kan huske). Altså misunnelse der også….. av en eller annen fattigslig grunn.
Var hos legen i dag, og CRP er nå på 31, i morgen er den sikkert på litt mindre, for i morgen er tirsdag med cellegift, som kanskje, kanskje ikke virker litt bedre enn kun kortison. Cellegift kan jeg bare ta en gang i uken, for strengt tatt så er det jo det det er, en gift, derfor kan det ikke tas hver dag, men altså på en fast ukedag hver uke.
Og om misunnelse, så kan visst folk misunne det meste, uten kanskje å så følge tankerekken litt videre, og faktisk vurdere litt klart og litt nøkternt om det rent faktisk ER noe å misunne, i den annens situasjon? Her en artikkel om misunnelse, ihvertfall.
Ninnorskabloggen 