Jeg føler på en måte at mye av myndighetenes håndtering av ulike mennesker handler om splitt og hersk. Mennesker med ulike former for funksjonssvikt: skade, lyte, sykdom, blir behandlet som problemer som bare koster penger og er byrder. Alderspensjonister og innvandrere/asylsøkere likeså. Det viktige er å spare penger på alt som er, unntatt hvis det gjelder folk som er rike, de får visst stort sett være i fred. Dette ser ut til å være en del av en internasjonal trend. Se gjerne denne, den anbefales:

https://tv.nrk.no/…/kapital-russell-brand-keiserens-nye-kla…

Og denne:

Selv har jeg også diagnose asperger syndrom, først og fremst er jeg imidlertid et menneske som alle andre. Sosialt sett så kan jeg kanskje tilsynelatende fungere sånn noenlunde. Jeg smiler, ergo er jeg? ute blant folk. I forkant, og i etterkant, går jeg gjennom status. Hvordan greier jeg/ greide jeg meg? Snakket jeg høl i huet på folk? Ja, muligens. Var jeg altfor selvsentrert? Slapp jeg andre til? Såret jeg noen uten å vite om det, tro? Irriterte jeg vettet av folk? Spørsmålene er mange. Autisme, av gresk, Auto, som betyr selv: Tilbaketrekning sosialt. Asperger handler om begge deler, både (ofte) ønsket om å fungere bra sosialt, og autisme (blant annet det med å ta inn inntrykk, verden er overveldende, selv har jeg svært god luktesans, lav smerteterskel, litt vansker med lyd, lys etc. og er motorisk notorisk klossete).

Dette HER var utrolig klønete gjort av skolen, imidlertid.

Pluss to av mine yndlingssanger, den ene om autisme, den andre om overvåkning.

https://www.youtube.com/results…

Skolen brøt taushetsplikten om at Jon Aleksander (22) har Aspergers
KONGSBERG (VG) Da Jon Aleksander Sandsmark (22) begynte på videregående, sendte skolen ut en melding til alle elevene i klassen hvor de skrev at han hadde asperger – uten…
vg.no

Synsvinkler      

Dette kan også gi litt andre utslag, TROR JEG, da, sånn som å vite hva andre mennesker ser, fysisk, av ens egen kropp. Man kan selv ha en litt annen vinkel enn de som ser en.

For over 20 år siden, en regntung dag i Oslo,så ble jeg løpt etter av en tigger. For meg så det ut som om hun var rusmisbruker, og jeg ville ikke støtte oppunder rusavhengighet ved å gi henne penger. Hun ble sint, kalte meg alt melllom himmel og jord, så jeg måtte beinfly fra henne.

Den noe eldre damen var sprek, og fulgte etter meg nokså lenge, men omsider kom jeg meg vekk. Jeg har siden tenkt mye på saken, og alltid lurt på om jeg gjorde det riktige. Det kunne jo hende hun faktisk allikevel trengte pengene til mat. I såfall så ville valget mitt vært enkelt. Hun ville fått penger av meg.

Ei venninne av meg som bodde i Oslo, fortalte meg at hun pleide, hver dag, å gå forbi en uteligger på vei til og fra jobben. Han stinket, og var neppe noe forskjønnende innslag i hennes hverdag. En dag var han borte, og hun følte et savn etter ham. Hun var blitt så vant med å se ham i både solskinn, regnvær og snø.

Så hopper vi litt fram i tid. På høylys dag, i Kongsberg, før jul i fjor, takket være at kjøleskapet mitt hadde sviktet, og jeg måtte skaffe meg et nytt, befant jeg meg plutselig i et drama.

En mann jeg såvidt kjenner, kom med drapstrusler overfor ei rumensk dame som sto like ved Elkjøp og fredfullt solgte «Folk er Folk». Jeg følte jeg måtte gripe inn, der jeg sto, nettopp fordi jeg altså kjente mannen, og egentlig ikke anså ham som fysisk farlig. Det kunne ikke damen vite, så hun tok beskyttelse bak min rygg. Så hun måtte nok oppfatte meg som verdens tryggeste vesen, der og da.

Og jeg følte meg også trygg. Mannen så ikke ut til å oppfatte at jeg prøvde å få ham til å roe seg ned, han så forbi meg, og hatsk bort på kvinnen. I det hele tatt vet jeg ikke om han overhodet la merke til at jeg var der, engang, enda jeg kalte ham ved navn.

Situasjonen roet seg imidlertid heldigvis ned, mannen forsvant inn i sin bil, kjørende bort forbi oss, spyttende haterklæringer gjennom åpent bilvindu. Borte var han.

Jeg ble stående igjen med dama, hun gråt, jeg ga en klem, jeg prøvde trøste henne, og så etter i lommeboka mi om jeg hadde noen kontanter der til å kjøpe bladet hennes for, det hadde jeg dessverre ikke, men ei dame som kom bort for å høre hva som hadde skjedd, hadde derimot noen småpenger å avse.

Poenget mitt er at vi trenger ubehaget. Vi trenger ikke nødvendigvis helt rene og menneskelig uberørte miljøer, der man ikke ser medmennesket.

Vi trenger ikke kalde skyskrapere og murer iblant mennesker. Viser også til Jonas Gahr Støres uttalelser om emnet (link under).

http://www.nrk.no/ostlandssendingen/store_-_-ikke-kriminelt-a-gi-folk-en-kopp-kakao-1.12186452

Stopp tiggeforbud overalt!

Vi trenger varmen!

Tror jeg må være fra en planet som er en mellomting mellom flere planeter.

Jeg har stormene som herjer på Jupiter,
sårbarheten til Merkur,
og varmen til Venus.

(så på et program om solsystemet en gang)

Jeg har vært sint nok, og sikkert også såret veldig mange på min vei.
Både fortjent og ufortjent.
Jeg såret min psykolog, også, minst en gang, fordi jeg trodde hun ikke brydde seg det aller minste, egentlig, om hvordan jeg hadde det.

Og jeg vet at hun ble såret, fordi hun sa det. Så fikk jeg anledning til å be om unnskyldning.

Jeg tror endel regner meg som en vanskelig person. Spesielt folk i kommunen, ihvertfall enkelte av de.

Andre setter pris på meg, jeg vet vennene mine gjør det.

Når jeg får det vondt, så må jeg bare vente til det går over. Det er ikke så mye annet jeg får gjort.

Men jeg er i en hengemyr, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å komme ut av den. Slik har det vært veldig lenge, i mange år.

Jeg sklir.

Det er vanskeligere og vanskeligere å være slik som andre vil jeg skal være.