Samuels vise

En gang for lenge siden ble livet skapt på ny;

en gutt ble satt til verden i Norges minste by.

I smedens skjeve stue – da dagen var blitt kveld,

i lys fra oljelampen kom gutten Samuel.

Han var ikke som andre. De sa da han var født,

at skjebnen handlet bedre om barnet hadde dødd.

Men Samuel fikk leve. Han gikk omkring med hatt,

i busserull og tresko og stelte for en katt.

 

Ref:

Han var mildhetens stemme i byen,

et himmelens kjærlighets-kyss.

Han var solen som strålte bak skyen,

en av mangfoldets evige dryss.

 

Og da han selv ble gammel, var sinnet enda ungt;

han eide barnet i seg som ingen ting tok tungt.

Før sola var han oppe – det føltes ikke strengt,

for det var vondt å ligge og være tissetrengt.

Slik gikk han løs på dagen – med kaffe og med skrå,

og koste litt med katten – med radioen på.

En enkel jordens engel – i hatt og busserull,

som ikke var som andre – og det er ikke tull:

 

Ref:

Han var mildhetens stemme i byen,

et himmelens kjærlighetskyss.

Han var solen som strålte bak skyen,

en av mangfoldets evige dryss.

 

De redder ikke verden, men gir den en slags fred,

som hver av oss kan trenge på hvert vårt travle sted.

Og når de engang reiser – fra siste holdeplass,

da har de alle med seg – sitt gyldne himmelpass.

 

Ref:

De er mildhetens stemmer i byen,

små himmelens kjærlighetskyss.

De er solen som ses bakom skyen.

De er mangfoldets evige dryss.

 

Ottar Engtrø, 27.07.2007

(Innspilling, bare etter avtale med forfatter)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s