Her for ikke lenge siden leste jeg om noen ville tulipaner. Og jeg gjengir den historien her, som jeg da leste om. Fra Iran. Fortalt av en fra Iran. Der det er flatt i Iran vokser det ville tulipaner som symboler på martyrdom og motstand. To kvinner som var med i en motstandsbevegelse til regimet, hadde blitt arresterte og fengslet i celler dekket av blod fra de som hadde vært der før dem, og gjennomgått tortur for å vriste ut av dem hvor resten av motstandsfolkene befant seg, og en av de døde i fangenskap.

Hun hadde gått frem, halvveis bøyd i smerte, og spyttet på en av sine plageånder, noe som hadde utløst et dyrisk raseri hos de som var fangevoktere og torturister. En av dem stakk en pistol inn i underlivet hennes og skjøt av ei kule. Det tok henne hele 8 timer å dø, med hodet i en pute, sånn at fangevokterne ikke skulle få glede av å høre skrikene hennes.

Shaghayegh ble hun kalt, hun som overlevde, hun fikk navn etter de ville tulipanene. Lenge var hun svært tynn etter å ha kommet ut av fangenskapet, hun satt ofte med hodet i fanget og blikket et sted ut, som om hun egentlig ikke så på noe. Hun ble passet på, og etterhvert kom hun seg og ble leder for en motstandsenhet. Og etterhvert kunne hun fortelle historien om den kvinnen som ble drept, til sine kamerater.

Fred over alle ville tulipaner fra Iran, og fred over andre steder i verden der det hersker ufred.

Det kan være greit å huske at ikke bare solen, gresset og himmelen er til for alle, men også vannet, maten og ressursene ellers her på jorden. For det er nok til oss alle, hvis det ikke var for at det også finnes ondskap og svik.

Nordahl Grieg – Til ungdommen.