Boksemesteren

Boksemesteren

Det finnes en boksemester inni meg, som hamrer løs på tregheten min. Hvorfor kan ikke ting gå kjappere for seg, der oppe i hjernen min? Hvorfor er følelser så vanskelige å mestre? Jeg skulle ønske det ikke gikk for seg seigere enn sirup.

Derfor skriver jeg om sånne ting som å legge ut miniputtmotoren i hjernen min ut på anbud, og lager meg lister over kandidater som jeg syns kan være egnet til å overta hjernen min ei lita stund, sånn at jeg kan få fred. Og ønsker meg tidvis at det kunne finnes vrakpant for energitomme sjeler.

Hvorfor bekymrer det meg så intenst hva andre mennesker tror og tenker om mennesker med asperger syndrom, og hvorfor skvetter jeg og får vondt i magen hver gang det kommer fram noe mindre fordelaktig om asperger syndrom i media? Synsinger rundt det å være et annerledesmenneske, spesielt fra fagfolk, er spesielt plagsomt.

Det repeteres i evigheter i hjernen min, jeg får det ikke til å stilne. Jeg ønsker meg en øredøvende stillhet akkurat da.

Så åpenhet er et dilemma. Det er ønskelig, men allikevel plagsomt.

Et dilemma med åpenhet, er naturlig nok at folk kan bruke det mot en. Hvis de vet hvor vanskelig mennesker med asperger har for å skjønne eget og andres sinn, så åpner det for endel problemstillinger, og utnyttelse av tilstanden.

Alle misforståelser kan bli forklart dithen, at det er mennesket med asperger syndrom som har misforstått situasjonen, og man får et troverdighetsproblem, som krever sannhetsvitner til å fortelle om hva som EGENTLIG skjedde.

Språket blir tilsidesatt, og man står da i realiteten like svakt som ethvert menneske med mer lavtfungerende autisme, uten annet språk enn selve sinnstilstanden man blir satt i på grunn av miljøpåvirkninger av ulik art.

Men det skipet har jo allerede seilt, det, sånn sett. Så dermed så taper jeg ikke så veldig mye på å være åpen, allikevel, har jeg tenkt, og forliter meg på de fleste menneskers gode samvittighet og evner til medfølelse og toleranse.

De fleste er nemlig slik laget, etter min erfaring, til tross for endel erfaring med det motsatte, også.

Jeg har møtt svært mange svært gode mennesker på min vei gjennom livet. Og endel råtne egg, også, på veien, tror jeg.

Jeg tror du er et av de gode menneskene. Allikevel skjelver jeg på hånden ofte. Noe av det jeg har skrevet kan kanskje ha fått deg til å tenke at jeg er et dårlig menneske. Og at jeg har irritert deg ved å være intens.

Men man trenger sannhetsvitner. Og jeg nekter å la språket bli tatt vekk fra meg på den måten.

Er mennesker med asperger syndrom elskelige mennesker?

Kan man kalle en person elskelig, som i fullt drittsinne ber en musiker om å dempe lyden, fordi det gjør vondt for ørene til en hel haug mennesker
med asperger syndrom som sitter i naborommet? Der kom det nemlig noen strofer som jeg aldri hadde hørt før.

DET var faktisk å vise empati overfor oss andre, men musikeren vil jo ikke oppfatte dette som verken elskelig eller empatisk. PS: det var ikke meg, altså, den gangen, men det kunne forsåvidt godt vært det. Bare med litt andre ord som hadde falt mer naturlig for meg, men ikke nødvendigvis særlig mildere allikevel.

Selv kom jeg ut av asperger syndrom skapet nokså tidlig, men ikke i full offentlighet, før jeg deltok på et seminar om asperger syndrom, et seminar der alle kan delta, men der det nok befant seg, for det meste, pårørende til mennesker med asperger syndrom og fagfolk. Jeg skjønte relativt raskt at det var nok egentlig ikke beregnet for mennesker med selve diagnosen. Og ble tiltakende sint der jeg satt, over måten den psykiateren der oppe, foredragsholderen, fremstilte mennesker med asperger syndrom.

Så da det var åpent for spørsmål fra salen, rakte jeg opp hånda, og sa yttest sarkastisk at: «det finnes 2 aspergere her, som har sneket seg inn på dette foredraget, her, om asperger syndrom.»

Alles øyne snudde seg råkjapt mot meg der jeg satt, og jeg sank temmelig langt tilbake i stolen, overveldet av øyeblikksresponsen. Men temperamentet mitt var ikke helt oppbrukt, så jeg hadde noen flere spørsmål. Det samme hadde den andre personen med asperger syndrom i salen, en som jeg kjente igjen fra ei samtalegruppe for mennesker med asperger syndrom/høytfungerende autisme, som Kari Steindal ved autismenheten arrangerte i Oslo dengang.

Da foredraget var over, men sinnet mitt fremdeles ikke, så labbet jeg opp til foredragsholderen med eksmannen min på slep, og delvis skjelte ham ut, delvis spurte hvorfor vi med asperger syndrom ikke fikk mer veiledning i hvordan å takle selve diagnosen. Syns jeg å huske. Jeg tror neppe den psykiateren oppfattet meg som spesielt elskelig, høfligheten og anstendigheten var som blåst, jeg var så forbanna som jeg svært sjelden blir, nå, lenger.

Etterpå fikk jeg naturlig nok bondeanger, for jeg var virkelig ikke snill mot den psykiateren, han selv prøvde nok å svelge tungt den voldsomme skytsen jeg kom med mot ham. Egentlig tror jeg han ble nokså skremt. Vanligvis er jeg et rolig menneske, men sinna kan jeg så avgjort bli, så til de grader, også. Ikke så mye nå lenger, men tidligere så kunne jeg det.

Min eksmann sa en gang, at når jeg blir skikkelig sinna, så får jeg «kullsvarte øyne». Han skvetter tilbake og blir med sine 1.88 på strømpelesten vettskremt.

Så jeg har ikke tall på alle unnskyldninger jeg i løpet av livet mitt har kommet med, på grunn av det drittsinnet mitt.

Men etterat jeg har fått en dypere forståelse av meg selv, så er jeg ikke så sint lenger. Faktisk som oftest svært så rolig. Selv om jeg fremdeles kan bli irritert over småting, og det kan gå en kule varmt.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s