Et høyst nødvendig ubehag i Norge

For over 20 år siden, en regntung dag i Oslo,så ble jeg løpt etter av en tigger. For meg så det ut som om hun var rusmisbruker, og jeg ville ikke støtte oppunder rusavhengighet ved å gi henne penger. Hun ble sint, kalte meg alt melllom himmel og jord, så jeg måtte beinfly fra henne.

Den noe eldre damen var sprek, og fulgte etter meg nokså lenge, men omsider kom jeg meg vekk. Jeg har siden tenkt mye på saken, og alltid lurt på om jeg gjorde det riktige. Det kunne jo hende hun faktisk allikevel trengte pengene til mat. I såfall så ville valget mitt vært enkelt. Hun ville fått penger av meg.

Ei venninne av meg som bodde i Oslo, fortalte meg at hun pleide, hver dag, å gå forbi en uteligger på vei til og fra jobben. Han stinket, og var neppe noe forskjønnende innslag i hennes hverdag. En dag var han borte, og hun følte et savn etter ham. Hun var blitt så vant med å se ham i både solskinn, regnvær og snø.

Så hopper vi litt fram i tid. På høylys dag, i Kongsberg, før jul i fjor, takket være at kjøleskapet mitt hadde sviktet, og jeg måtte skaffe meg et nytt, befant jeg meg plutselig i et drama.

En mann jeg såvidt kjenner, kom med drapstrusler overfor ei rumensk dame som sto like ved Elkjøp og fredfullt solgte «Folk er Folk». Jeg følte jeg måtte gripe inn, der jeg sto, nettopp fordi jeg altså kjente mannen, og egentlig ikke anså ham som fysisk farlig. Det kunne ikke damen vite, så hun tok beskyttelse bak min rygg. Så hun måtte nok oppfatte meg som verdens tryggeste vesen, der og da.

Og jeg følte meg også trygg. Mannen så ikke ut til å oppfatte at jeg prøvde å få ham til å roe seg ned, han så forbi meg, og hatsk bort på kvinnen. I det hele tatt vet jeg ikke om han overhodet la merke til at jeg var der, engang, enda jeg kalte ham ved navn.

Situasjonen roet seg imidlertid heldigvis ned, mannen forsvant inn i sin bil, kjørende bort forbi oss, spyttende haterklæringer gjennom åpent bilvindu. Borte var han.

Jeg ble stående igjen med dama, hun gråt, jeg ga en klem, jeg prøvde trøste henne, og så etter i lommeboka mi om jeg hadde noen kontanter der til å kjøpe bladet hennes for, det hadde jeg dessverre ikke, men ei dame som kom bort for å høre hva som hadde skjedd, hadde derimot noen småpenger å avse.

Poenget mitt er at vi trenger ubehaget. Vi trenger ikke nødvendigvis helt rene og menneskelig uberørte miljøer, der man ikke ser medmennesket.

Vi trenger ikke kalde skyskrapere og murer iblant mennesker. Viser også til Jonas Gahr Støres uttalelser om emnet (link under).

http://www.nrk.no/ostlandssendingen/store_-_-ikke-kriminelt-a-gi-folk-en-kopp-kakao-1.12186452

Stopp tiggeforbud overalt!

Vi trenger varmen!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s