Trofast er den, angsten brå
frykten kan jeg stole på.
den svikter meg dessverre ei
på skammen kan den støtte seg.

Forhatte, mektige, iherdige svenn,
min allerhelvetes følgesvenn
formet meg igjennom barneår
som ga meg ett og annet sår.

Fryser meg til stolen fast
jeg får visst ingen rast.
For mange kan den synes sær
-er det så kun en byrde jeg er.

Den styrker seg på svake trekk
byr på bekymring stadig vekk
Den skaper kroppens smerter
lener seg på kalde hjerter

Følger meg i snø og regn
får meg nesten ned i segn.
-Fotfølger meg nok fortsatt slik
på stien min helt frem til himmelrik

Da trekker den, først, det korte strå
tilbake i kulde og frost må den stå.

Hanne-Kari Havik