I natt drømte jeg det marerittet igjen, om å finne fram, denne gang var det på et universitet. Det var vanskelig for meg å finne veien ut igjen av det. Jeg gikk trapper opp og ned, spurte noen om å vise meg veien, oppfattet ikke rådet særlig bra, og det var helt umulig for meg å komme meg ut derfra.

Jeg skulle komme meg ut på parkeringsplassen, der jeg hadde satt fra meg bilen min.

Og våknet før jeg altså hadde funnet veien i myriaden av veier og utganger som ikke førte noe steds hen.

Jeg tror jeg vet hvorfor jeg har denne drømmen nå. Jeg har engasjert meg i det å få frem at man må få undersøkt nøye hvordan mennesker med asperger syndrom/høytfungerende autisme har det rundt om i landet vårt, i hverdagen.

Og jeg deltok i en debatt arrangert på Sagene Samfunnshus i Oslo – Oslo funker, som var arrangert av Norges Handikappforbund den 25. februar i år.

Det var vanskelig å få kommet seg dit, grunnet at vi hadde problemer med å finne fram, men 45 minutter etterat debattmøtet begynte, og et kvarter før debatten m. politikerne og fremmøtte fra organisasjonene i arbeidslivet begynte, kom vi heseblesende inn i lokalet. Så både jeg og min assistent var stresset.

Jeg hadde ikke forberedt noe innlegg, så jeg benyttet tiden under debatten til å forberede meg mentalt. Uten min assistent tilstede, så ville jeg nok ikke greid å få tak i mikrofonen, jeg fikk hjelp av henne til å finne ut hvordan jeg skulle få tildelt taletid. Så det gikk med et nødskrik.

Og jeg var utrolig stolt av meg selv at jeg fikk det til, og fikk sagt sånn noenlunde det jeg ville, men noe var uteglemt, nemlig tiltak og tilrettelegging som jeg ville sett på som naturlig for at mennesker m. autismespekterforstyrrelser rent faktisk kan komme seg ut i arbeidslivet.

Det ble for viktig for meg å få sagt fra at det med endringer i AML mot mer midlertidighet i arbeidslivet ikke vil gagne oss med asperger syndrom/høytfungerende autisme, for faste stillinger er det man trenger, etter min mening. For trygghetens skyld. Og håper jeg fikk frem tydelig nok at dette anser jeg som SPESIELT viktig for vår gruppe mennesker. Det er veldig slitsomt med uforutsigbarhet.

Blant annet så sa jeg at det hadde vært stressete for meg å få kommet meg til debatten, noe det til gagns var, og trakk frem det med sensoriske utfordringer.

Og prøvde meg på en vits, også, i det jeg sa at det kunne ha sine fordeler, jeg har god luktesans, og kan lukte noe i kjøleskapet som står i fare for å bevege seg ut derfra helt aldeles på egenhånd. I ettertid så ser jeg jo det, at dette kan ha blitt oppfattet noenlunde sarkastisk, men der og da så mente jeg det kun som beskrivende for sensoriske utfordringer…..

Jeg avsluttet innlegget mitt med noe sånt noe som at jeg selv var støtt over å bli misbrukt i forbindelse med å få igjennom dette med midlertidighet i arbeidsmiljøloven, og sa at hvis ikke en eneste autist var født her i verden, så ville verden ha brukt lenger tid på å gå fremover.

Heldig nok fikk jeg fatt i en av politikerne, Karin Andersen, etter debatten var over, og vi hadde en samtale om det med tilrettelegging.

Det med å få tak i henne, medførte uheldigvis nok at jeg tok tak i skulderen hennes og snudde henne mot meg, noe jeg selv ser på som uhøflig, så unnskyld for det, Karin. Men jeg så på emnet som såvidt viktig, at jeg tror nok hun tilga meg den opptredenen. Håper jeg.

Og jeg mener det med at hvis ikke en eneste autist var født, så ville verden ha mer vanskelig for å bevege seg fremover. Så det er fremdeles behov for oss.

Men da må man, tror jeg, blant annet bevege seg vekk fra samarbeidsmodellen i skolen, det blir for vanskelig for oss å være med på det. Norsk skole bør være for alle, også for oss individualister.