Jeg ventet bare på det. At noen skulle knuse hjertebarnet mitt. Bloggen er hjertebarnet mitt. Jeg mistet det i gulvet av en kommentar. Den lød: Bloggen din er kjedelig.

Det er helt riktig, bloggen min har ofte samme vinkling, jeg blogger jo om Asperger syndrom. Det er noen grunnleggende fellestrekk jeg alltid vil trekke inn. (Fordi det hjelper noen å forstå. Jeg har et oppdrag.)

Men misforstå meg rett, jeg skulle gjerne vært en rosablogg, blogget om hva jeg spiste til middag, om hvordan man kunne få fyldigere lepper og dagens outfit. Jeg har ikke et sånt liv.

La meg forsøke. Jeg sitter i en grå One-Piece med lusekoft-print. Jeg har teppe rundt skuldrene som en gammel dame. Jeg er en gammel dame i en ung kropp. Jeg sitter med en flaske Pepsi Max, tvinner korken mellom fingrene og drikker med munnen min halvt åpen.

Jeg har vanlige lepper. Jeg…