Har du oppdaget hvordan du kan irritere noen ved å gjøre sånn som du vil, på den måten du vil, bare fordi det er noe du kan gjøre? Det har jeg, og uten å VILLE terge steiner rundt om….. ganske spesielt etterat jeg fikk asperger diagnosen, ihvertfall, som for meg har vært veldig vanskelig å skjønne og sette seg inn i. Det har jo noe med identitetsforståelse å gjøre, liksom, det, syns jeg. For jeg var 35 år da jeg fikk diagnosen, og diagnosen tilsier at jeg ER annerledes enn nevrotypikere, fordi altså hjernen min er strukturert bittelitt annerledes.

På et område (eller flere) som ikke kan ses på noen scanner, såvidt jeg har skjønt, og hvor den eneste vitenskapelige metode for å avdekke diagnosen er via nevropsykologiske metoder.

Jeg har alltid vært åpen om diagnosen asperger syndrom, FULLSTENDIG åpen om den, så langt jeg har kunnet og selv orket. Ganske enkelt fordi jeg ikke har sett noen grunn til å ikke være åpen om det, og ingen fagfolk har fortalt meg at jeg ikke skulle være åpen om det. Men dette irriterer visst noen, det?….? Både fagfolk og andre. Sånn at etterhvert så har jeg jo skjønt at dette er noe som man nettopp ikke burde være åpen om, dette er noe jeg burde skamme meg over, antakelig, det, å være født akkurat sånn som jeg er? Er det derfor?

Jeg bare spør, for jeg skjønner det ikke! Så det er et helt ærlig spørsmål fra min side. Ikke manipulerende, ikke sarkastisk, ironisk eller noe som helst annet enn et spørsmål. Så les ikke mer inn i det, enn at det rent faktisk er et spørsmål om noe jeg faktisk kunne satt pris på å få oppklart.

At jeg potensielt kan kjede vettet av folk, det er greit, hvis jeg skriver eller uttrykker meg for MYE om det. Sånt noe kan jeg skjønne, og det ville jeg ikke blitt såret av, heller, tror jeg, om noen uttrykte noe om eller kritiserte meg for. Det er jo en ærlig sak, det, liksom. 🙂 Men altså hvorfor, når det altså gjelder noe man er født med, skal man ikke kunne være så åpen om det som man bare vil? ❤

Og samtidig så vil jeg gjerne også få opplyse om at det er MIN diagnose, så den gjør jeg med hva jeg selv vil, for SÅ sta er jeg faktisk. Såvidt jeg ikke plager noen med det, vel å merke. Men i følge dette diktet her, så kan det jo være helt ok å være litt sta. 🙂 Vel, det var jo noen nattetanker, det, og et spørsmål også, om noe som jeg har lurt på veldig lenge. For jeg har merket hos meg selv at jeg etterhvert har måttet ta litt sats hver gang jeg skriver om asperger, stålsette meg for å enten bli ignorert og eventuelt kanskje mislikt bare på grunnlag av at det altså da ER asperger jeg da skriver om. Enten for å opplyse, eller for å sette ord på tankene mine om at kanskje er det slik eller sånn. 🙂

KJERRINGA MOT STRØMMEN

Av André Bjerke.

I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d’Arc.

Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har – fordi hun var så vrang og vrien –
fått evig plass i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften.

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.

Hun er vår adel, hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.

Pluss noen musikkvideoer her

🙂 ❤