Fremhevet

En filosofisk padletur.

Jeg grubler, eller undres, derfor er jeg….. denne gang på hva det er å være sterk eller svak…… har det bare med energi å gjøre, det, montro? I såfall er jeg veldig svak eller lat eller hva det nå enn er for slags betegnelse eller uttrykk man skal bruke om det å være energitom…… og slik har jeg vært i endel år allerede. Så da har jeg vel vært nokså svak i en god del år allerede, jeg. Og sett ut i fra hva nevrotypiske mennesker normalt sett får til, med karriere, familieliv, forhold, venneforhold og i det daglige, så har jeg alltid, da, vært svak. Også ut i fra hva enkelte autistiske mennesker får til, så kan jeg sikkert også defineres som svak, eller midt på treet.

Å stille spørsmål om dette, er i grunnen som å rope i skogen og få kongler i huet (sitat broren min),  har jeg skjønt…… fra ei så fikk jeg et svar,  da, som i litt forkortet versjon omhandlet begreper som integritet,  ryggrad og ærlighet.

15284131_10207683920840361_6683108121211614492_n

Men jeg lurer altså fremdeles, egentlig, på hva svak og sterk altså egentlig betyr……. i forhistorisk tid kanskje forskjellen mellom å bli spist eller ikke spist, å kunne spise eller å ikke kunne spise……? Og så må det jo alltid måles i forhold til noe, også, sånn at begrepet sterk og svak egentlig ikke symboliserer noe som helst, bare en slags dustete målestokk hvor verdiene varierer veldig fra menneske til menneske?

Og forakt for svakhet, det er jo en av hovedingrediensene i fascisme, det, sånn at ut i fra DET, så er alle fascistiske som måler menneskers kapasitet i sterk og svak, for deretter å se ned eller opp på alle som pr. en eller annen idiopatisk personlig definisjon altså liksom er svake eller sterke?..? ….  Er det ikke en bedre måte, da, å bare være, og ikke bry seg så mye om hvorvidt den eksistensen er berettiget eller ei?…?….. Jaja, har vel nå rodd meg både ut og inn, jeg da, her?….  Ute på padletur…..

Så ror vi oss da, enten vi er svake eller sterke eller noe midt i mellom, gjennom livet. Og det eneste vi vet, er at vi kommer fram ett eller annet sted, vi vet bare ikke hvor og i hvilken tilstand…….. Nåvel, her litt musikk til roarbeidet vårt.

For kanskje er det bare sånn at sånn ting er, sånn er det bare….. ihvertfall så synger Øystein Sunde om det (det, og at alt går i stykker på en søndag, gammelostens opprinnelse, hvordan det har seg at sokker blir borte, at hest er best som pålegg o.a.).

blogglisten

Reklamer

Lykkelandet

I anledning lykke. Siden vi er bedømt til å være verdens lykkeligste land. Men hvordan måler man egentlig lykke? Jeg føler meg lykkelig hver gang jeg tror jeg har gjort mitt for å glede et annet menneske. Og føler jeg meg trygg, kan jeg også føle meg lykkelig, selv jeg med min indre krig. Kan jeg ikke bringe solen, så kan jeg kanskje bringe månen. Kan jeg ikke bringe månen, kan jeg kanskje bringe et bilde av månen. 🙂 Og kan jeg ikke bringe bilde av månen, så kan jeg på annen måte bringe en antydning av at månen faktisk eksisterer? Der oppe, litt uoppnåelig å komme til, akkurat som solen skinner for sterkt. Men måneskinn skinner ikke riktig så sterkt. ❤

 

 

blogglisten

Piken med svovelstikkene, av HC Andersen

http://www.sidene.no/jul/julehistorier/piken_med_svovelstikkene.htm

Piken med svovelstikkene –
fortelling av H.C. Andersen

Det var gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden. Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene. Ja, egentlig hadde hun hatt tøfler på seg da hun gikk hjemmefra, men hva hjalp det? Det var noen riktig svære tøfler, så store at moren hennes hadde brukt dem den siste tiden, og den lille piken mistet dem da hun skyndte seg over gaten, akkurat idet to vogner for forbi i voldsom fart. Den ene tøffelen klarte hun ikke å finne igjen, og den andre tok en gutt og 1øp sin vei med. Han sa at han ville bruke den til vugge når han selv fikk barn.

Og der gikk den lille piken med de bare, små bena, som var røde og blå av kulde. I et gammelt forkle hadde hun en mengde svovelstikker, og en bunt gikk hun med i handen. Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen. Ingen hadde gitt henne en eneste liten skilling. Sulten og forfrossen gikk hun der og så ulykkelig ut, stakkars liten. Snefnuggene falt i det lange, gule håret som krøl1et seg så pent i nakken, men slikt tenkte hun ikke det minste på. Ut av alle vinduer skinte det lys, og det luktet så deilig gåsestek i gaten, for det var jo nyttårsaften – ja, det tenkte hun på.

Borte i en krok mellom to hus – det ene stakk litt mer fram i gaten enn det andre, satte hun seg og krøket seg godt sammen. De små bena hadde hun trukket oppunder seg, men hun frøs mer og mer, og hjem torde hun ikke gå, for hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker. Ikke hadde hun fått en eneste skilling heller, og faren kom til å slå henne. Kaldt var det hjemme også, for de bodde oppunder taket, og der pep vinden inn, enda det var dyttet med strå og filler i de største sprekkene. De små hendene hennes var nesten døde av kulde. Å – så godt som en liten svovelstikke ville gjøre! Om hun bare vaget å dra en ut av bunten, ripe den mot veggen og varme fingrene! Hun trakk en ut, og ritsj! som den futtet og brant! Luen var varm og klar som et lite lys da hun holdt handen omkring den. Det var et underlig lys. Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler og messingrør på. Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig det var! Den lille piken strakte allerede føttene fram for å varme dem også – da gikk flammen ut, kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i handen.

Hun ripet av en ny, den brant og lyste, og der hvor lysskinnet falt på muren, ble den gjennomsiktig som et stykke flor. Hun så helt inn i stuen, hvor bordet sto dekket med skinnende hvit duk og fint porselen, og en stekt gås sto og dampet så deilig, fylt med svisker og epler. Og det herligste av alt var at gåsen hoppet ned fra fatet og vraltet bortover gulvet med gaffel og kniv i ryggen, helt bort til den lille piken kom den. Da sloknet svovelstikken, og så var det ikke noe annet å se enn den tykke, kalde murveggen igjen.

Så tente hun en ny. Da satt hun under det vidunderligste juletre. Det var enda større og finere pyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen siste julekveld. Tusen lys brant på de grønne grenene, og farveglade bilder, slike som de pynter i butikkvinduene med, tittet ned på henne. Den lille piken strakte begge hendene i været – og da sloknet svovelstikken. Alle julelysene steg høyere og høyere, og nå så hun at de var de klare stjernene der oppe. En av dem falt og laget en lang ildstripe på himmelen.

«Nå døde et menneske!» sa den lille piken, for gamle mor hadde sagt at når en stjerne faller, så går en sjel opp til Gud. Mormor, som nå var død, var det eneste menneske som hadde vært snill mot den lille piken.

Hun strøk igjen en svovelstikke mot muren. Den lyste opp rundt om, og i skinnet sto gamle mormor, så klar, så strålende. så mild og god.

«Mormor» ropte den lille piken. «Å, la meg få være med deg! jeg vet at du er borte når svovelstikken går ut, borte akkurat som den varme kakkelovnen, den deilige gåsesteken og det store, vakre juletreet!» Og så strøk hun fort av alle de svovelstikkene som var igjen i bunten, for hun ville holde på mormoren. Og svovelstikkene lyste med en slik glans at det ble lysere enn midt på lyse dagen. Mormor hadde aldri vært så vakker før og så stor. Hun løftet den lille piken opp på armen sin, og de fløy i lys og glede, så høyt, så høyt. Det fantes ingen kulde mer og ingen sult og angst – de var hos Gud.

Men i kroken ved huset satt den lille piken og var død da den kalde morgenen kom, hun var frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen.

Nyttårsmorgenen gikk opp over den lille døde, som satt der med svovelstikkene sine. En bunt av dem var nesten brent opp. Hun har villet varme seg, sa folk. Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde sett, og om hvordan hun var gått sammen med mormor inn til nyttårs glede i stråleglans.

En avviker

En avviker

Der var jorden. Snurrende og snurrende.
Stjernene trakk seg tilbake, som om
de ikke fant feil med noe.

Fugler fløy forbi hele morgenen.
Himmelen lyste opp,
fra jordens snurring og snurring.

Hendene mine viftet. Som vanlig.
Fuglene visste at jeg var autistisk,
men fant ikke feil med noe.

Menn og kvinner stirret på nikkingen min,
og stemplet meg raskt som en avviker.
En avviker som snurret og snurret.

Og så var jeg vinden som blåste!
Så noen trikset mitt?
Jeg fant ikke feil med noe.

Et sted vokste et ønske frem
– kanskje fra mellom mine leende lepper.
Hvorfor stoppe snurringen og snurringen,
når rett kan bli funnet med alt?

Mukhopadyay 2010

Vår Herres klinkekule, av Erik Bye

 

Vår Herres klinkekule

Jeg drømte at vår Herre var en pode
med reven brok og skrubbsår på hver legg.
Jeg så ham klinke kule med vår klode
i muntre sprett mot universets vegg.
Han klinket, han var glad og det var sommer,
og solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra hans lommer,
for i vår Herres lommer er det plass.

Og klodene fikk danse, sveve, trille
til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert, og glemte spillet,
en sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!
Å for en dag å fange sommerfugler!
Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler
og følte seg alene og fortapt.

Omsider kom han trett, som alle poder
når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder.
Da så han at han hadde mistet en.
Den lille blå! Den minste av dem alle!
Han lette under gress og sten og hekk.
Og den som var så blank i solefallet!
Men mørket kom, og kulen den var vekk.

Det var vår egen Jord som var blitt borte,
og marken lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte,
men jeg kan ikke minnes om han gråt.
Og vi som av den lille jord er båren
og tror at intet teller uten den,
får drømme at Han leter mer i morgen
og håpe at Han finner oss igjen.

Beinvegen, av Alf Prøysen

https://digitaltmuseum.no/011085442468/beinvegen?query=Beinvegen&amp%3Bpos=0

Beinvegen, av Alf Prøysen, utdrag.

En kveld kom det fire karer og bar han på ei båre. Han hadde kjørt utfor låvebrua med et høylass og slått seg stygt. Nå låg han i svime på båra. Men da dom svingte inn i skauen rørte han på seg. –Gå beinvegen, sa han.

Det var beinet det hadde gått verst utover, han satt ved omnen og røykte og sputte seg gjennom vinteren. Om våren begynte den eldste gutten på garden i plassen hans, han var 16 år nå og stor og sterk.

En kveld la han merke tel at gutten kom i fra garden og gikk gamlevegen. Sinnet skaut opp i han, og så sto han på trammen og tok i mot. -Du har god tid, du visst! Gutten prøvde å smyge seg inn uten å svara. –Svar når far din tala åt deg, gett! Gutten sto og såg i bakken. –Var det itte likere du skunte deg hemmat og gjorde no?

-Å skal je gjøra her, da? Sa gutten.

-Gjøra! Skreik han, -Det æ da fell nok å gjøra! Du kæin grøfte så itte vatnet tek med seg ganggolvet her, du kæin samle i hop stauren som onga har slengt utover jordet, Du kæin gå vegen min!

Gutten såg han rett i aua og tok slaga som kom uten å ynke seg.

Han satt ved glasruta og passte på kvelden etter. –Å dæven hakke, hæin går gammelvegen! Han tok kjeppen og stiltre seg bak døra. Gutten gikk rett inn og fekk slaget over nakken. Han snudde seg brått og rykte staven tel seg før den kom susendes en gong tell.

-Har du vørti tullete, skreik hu som sto ved omnen.

-Det æ hæin som æ tullete” Hæin gå gammelvegen om kvelden, det æ itte bra nok å gå beinvegen!

-Å ska en gå beinvegen etter her da, ropte han opp. –En kjem nå fell tidsnok hemmat åt detti rothølet! Det er bare beinvegen du tenkje på du, du ser itte at folk går og flire over vægen og deg og stellet oppi her!

Så smalt døra i og gutten var borte. Han sto på sprang ferdig tel å ta han da han kjente ei hand på aksla- Han glodde olmt for å få a tel å sleppe. Da såg han inn i to auer som forsto. To auer som hadde vøri med ifrå fysste dagen han flaug beinvegen for å komma seg fram i væla, dom hadde sett smerten hos han når det mislykkes, når den grå hverdagen la ei likegla klam hand over alt han tok seg fore, og helt tel det siste da han klamre seg fast tel det eneste han var forunt å skapa her i livet. En beinveg tel ingen ting.»