Egosentrisitet og småprat

Så lite som jeg enn ønsker å innrømme det, fordi jeg misliker så sterkt den delen av meg selv, så må jeg faktisk erkjenne at jeg er egosentrisk av meg. Jeg liker oppmerksomhet, og jeg liker å bli likt. Så skyt meg….men sånn er jeg liksom, og får liksom ikke gjort noe med det, heller, annet enn å prøve å ikke være så full av meg selv som jeg egentlig ønsker å være. Sånn at den delen av asperger diagnosen, den stemmer nok aldeles utmerket. Jeg er på mange måter som et barn, og minst like sårbar, også, i møte med andre mennesker. Noen ganger lurer jeg derfor på hvor gammel jeg egentlig er, rent følelsesmessig sett. Og prøver å bruke logikk for å motstå de mest egosentriske impulsene jeg får, også. Nettopp fordi jeg ikke kan utstå den delen, og ikke ønsker å være sånn.

Noen mennesker kan visst ha en sånn «ta vare på meg-vibbe».

En sånn vibbe har nok ikke jeg, dessverre, selv om at i realiteten så er jeg svært så forsvarsløs av meg, men allikevel så tror jeg kanskje at jeg nærmest oser av en «skal klare meg selv»-vibbe, selv om jeg rent faktisk ikke klarer meg selv, for jeg har fint lite energi igjen, den energi jeg engang hadde, den må jeg nok ha brukt opp, den. Det er mulig det er derfor at ting ikke helt går på skinner med assistentordningen min, nettopp fordi de tror at jeg greier meg bedre enn det jeg rent faktisk gjør.

Det mest plagsomme er hvis jeg MÅ delta i smalltalk de gangene som huet mitt ikke greier å fokusere lenger. Og det er svært vanskelig å få forståelse for at da greier jeg det faktisk ikke, det med å fokusere på hva den andre personen sier. Huet mitt har da forlengst hoppet av. Mens den andre personen fremdeles tror, ser det ut som for meg, at joda, hvis jeg tar meg sammen, så kan jeg fremdeles henge med. Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor dette skal være så vanskelig for andre å begripe OG respektere?

At de rent faktisk da må være stille, for da henger ikke huet mitt med lenger? Men det skjønner de ikke, selv med veiledning så synker visst ikke dette inn, så jeg må visst gjøre noe galt, jeg her, men hvor vanskelig ER egentlig dette, da? Å skjønne at jeg rent faktisk ikke greier det?

Foruten at jeg rent faktisk ikke kan fordra meningsløst småprat, da, det er jo den siden av det, også, jeg foretrekker da heller dype samtaler. Men har huet mitt hoppet av, så trenger jeg aller mest stille tilstedeværelse. Og det har blitt opprettet en regel om at er jeg stille, så foretrekker jeg stillhet akkurat der og da, fordi da er sannsynligheten stor for at jeg ganske enkelt ikke greier å fokusere, og da er det faktisk å plage meg, det å forlange at jeg skal delta i samtaler. Så da lurer jeg jo litt på om de ØNSKER å plage meg?

På en konsert jeg var på fredag dreiet det seg mye om å være menneske her i verden, og jeg fikk derfor lyst til å skrive litt om det. For slik som jeg har oppfattet mange mennesker, så ønsker de å trøste meg og dra meg inn i folden, så og si, med å signalisere at det er helt greit at jeg er et dårlig nevrotypiker-menneske. For meg så virker dette litt rart, for jeg ønsker heller å være et passelig-midt-på-treet-asperger menneske, siden jeg ikke ser ut til å evne å være et godt nok asperger-menneske, engang.  da.  

Blogglisten

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s