Det begynner kanskje sånn ca som en flydur i det fjerne, men etterhvert befinner jeg meg på rullebanen, og ser og hører et fly, eller to eller tre, tar av, samtidig som jeg skal forsøke å høre og oppfatte både hva den andre personen sier, og hva personen mener. Det trenger jo ikke nødvendigvis være den samme tingen, det, og kroppsspråket kan kanskje gå meg litt hus forbi. Omtrent slik er det de gangene jeg ikke greier å fokusere lenger. Topplokket har da tatt seg pause for å prøve å fordøye og prosessere, og det er totalt kaos. Da er det ytterst plagsomt å ikke få den stillheten som jeg trenger. Gi da litt plass og stillhet til min snegle-følelseshjerne. ❤ Jeg har ikke bedt om å bli født for å være menneske på denne måten, hvem ville vel ønsket det, montro? I mitt neste liv ønsker jeg å være nevrotypisk. 🙂 ❤ Derfor er det, antakeligvis, Donna Williams valgte ut titlene på sin selvbiografiske trilogi, de ble » Ingen Ingensteds» (om barndommen), «Fra Ingen Til En» (om veien fram til autismediagnose), og «Som Farger For En Blind» (om ekteskapet som endte i skilsmisse).