Om den dørstokkmila mi. Den verste distansen jeg tilbakelegger, det er den mellom inngangsdøra mi og ut til bilen. For da vet jeg at jeg er ute i krigen. Krigen i mitt indre, som gjør at jeg blir så sliten i topplokket. Noe som gjør det enda verre for meg å komme meg ut nå, er at jeg i tillegg til å ha en grunnleggende autismeforstyrrelse, asperger syndrom, som gjør at jeg har et dårlig fungerende filter i hjernen min, er at jeg også har en sykdom, polykondritt (bruskvevsbetennelse)

Så jeg må stable på plass absolutt alt jeg har av viljestyrke for å greie å motstå den mila. At det er en indre krig, gjør ikke krigen mindre reell for meg, jeg har den samme mila hver bidige gang. Og kommer det noe ekstra da, noe uforutsett noe, så sprekker jeg. Akkurat det var det som skjedde her på lørdags morgen, antakeligvis fordi den andre personen ikke så meg, og ikke så dørstokkmila mi. En misforståelse, kanskje, det, men for meg så krenkende som det vel fikk blitt, for jeg hadde allerede strukket strikken min så langt som jeg fikk den, da lar den seg ikke strekke lenger.

Se også:  Krigen i huet