Jeg ga mitt barn autisme

Jeg ga mitt barn autisme.

Vi var som sauer i en saueflokk. Vi trodde naturen ville gi oss alle svar når det angikk å oppdra sunne, lykkelige barn. Vi tok feil, og barn blir satt i fare på grunn av foreldre som tror på de som reklamerer for alternativ medisin og frynsete udokumenterte kulturfenomener. Nå imidlertid dedikerte forkjempere for vaksinasjon og belønningsbasert oppdragelse. Vi: Maranda Dynda, Jumper Russo og Megan Sandlin, vi er ute etter å gjøre en forskjell.

 

 

Jeg ga mitt barn autisme

 

Det var ikke på grunn av vaksiner. Det var ikke på grunn av tunfisk. Det var ikke på grunn av barnemat. Det var ikke på grunn av tylenol, ultralydkontroller, antidepressiva, smertestillende, tobakk, TV eller plantesprøytemidler.

Hvordan vet jeg det? Fordi hun ikke hadde vært utsatt for noen av disse tingene da hun først ble diagnostisert med utviklingsforstyrrelse.

Imidlertid så vet jeg fra dypet av mitt hjerte at jeg ga mitt barn autisme.

Min første anelse om at jeg hadde gitt mitt barn autisme kom da hun var midt i en evaluering av en språkterapeut da hun var 2 1/2 år gammel. Terapeuten bemerket at øyekontakten hennes var dårlig, men akseptabel for aldersgruppen.

Åh, forklarte jeg, og så ned på fanget mitt: Vel, det er sannsynligvis en tillært adferd. Vi i vår lille familie har ikke øyekontakt med hverandre. Jeg har aldri vært en sånn type som har øyekontakt med andre.

Språkterapeuten bet seg i leppa.

Det samme mønsteret spilte seg ut om og om igjen, da vi gikk fra fysioterapeuter, til arbeidsterapeuter, språkterapeuter, nevrologer, psykologer og lærere.

Nei, hun er ikke pottetrent, men jeg hadde fremdeles ulykker i så måte, helt inn i andre klasse. Det er et familietrekk.

Hyperleksi? Ja, hun er flink til å lese. I min familie er det mange som begynte å lese tidlig.

 

Å være kresen når det gjelder mat er noe hun har fått fra meg. Jeg er ikke så glad i mat. Og

Som barn, så ville jeg frike ut hvis noen prøvde å mate meg med en skje eller få meg til å spise mat som hadde berørt hverandre på tallerkenen. Det betyr ingenting.

Klossethet går igjen i familien min, jeg kunne ikke sykle før jeg var 8 år gammel, så de motoriske forsinkelsene er genetisk baserte, det er det hele.

Visst, hun ville ikke ha på seg bukser ordentlig, men det er bare en ting til hun har fått fra meg. Du skulle sett hvordan jeg pleide å skrike hvis noen prøvde å tre på meg høyhalset genser.

Visst, hun kan ikke kle på seg selv. Men jeg kunne ikke kle på meg selv på hennes alder, heller, jeg var nesten 8 år før jeg kunne knytte skolissene mine, fjorten før jeg kunne putte håret mitt i hestehale. Ikke noe å bråke om, det.

Det at hun tygger på håret og skjortekraven har hun sannsynligvis lært av meg. Jeg tygger skjortekravene til de blir frynsete. Det er derfor min kone ikke lar meg låne hennes klær mer.

Ja, jeg vet, men særinteresser er bare enda en ting som vi pleier å ha i familien min. Du skulle høre Pandoras esken som åpnes hver gang jeg blir gitt en sjanse til å snakke om skattesystemet eller ferskvannsfisk. Vi Russoene er lidenskapelige folk.

Det var da jeg sa det, at jeg oppdaget uttrykket på skolepsykologens fjes, hennes desperate forsøk på å beholde pokerfjeset, som noen som prøver å velge mellom å svelge en latter eller å sprute ut over hele bordet.

Kanskje, sa hun, mens hun laget trutmunn og skriblet ned noe i hennes notisbok, burde du vurdere å få foretatt en utredning og evualering selv. De fleste autistiske mennesker i vår generasjon har ikke blitt diagnostiserte, spesielt ikke hvis de har språklige evner.

Meg? Autistisk? Kunne det ha seg sånn?

Virkelig?

I min egen barndom hadde jeg vitterlig noen tegn, men symptomene jeg hadde ble forklart vekk med den ene eller den andre merkelapp. Det at jeg unnvek enkelte sorter mat og klær, og min ekstreme lidenskap for ting som interesserte meg ble diagnostisert som tvangslidelse.

Det tullete sammensurret av tall jeg så hver gang jeg hadde en matteprøve ble diagnostisert som dyskalkuli. Mitt rare læremønster ble bare sett på som del av en utvikling av et begavet og eksentrisk barn.

Jeg er en av den slags folk som, i dag, sannsynligvis ville blitt diagnostisert som autist, men på 90 tallet var diagnosen reservert for barn som ikke var verbale. Barn som meg ble gitt andre diagnoser. Noen ganger passet diagnosene, andre ganger ikke. Men mønsteret som gjorde at jeg fravek fra normen var der – og var unektelig likt det av min datters.

Majoriteten av vitenskapsfolk mener at det eksisterer ingen autisme-epidemi i det hele tatt – at folk med autisme ikke er mer vanlig enn de var 20, eller 50, eller 1 000 år siden.

 

Autistiske individer har alltid vært en del av menneskeheten. Det har bare vært sånn at inntil nylig har ikke tilstanden blitt korrekt identifisert. I 2013 anerkjente medisinsk vitenskap endelig at asperger syndrom og utviklingsforstyrrelser simpelthen er variasjoner av autisme, ikke forskjellige tilstander. Autismevitenskapen forandres stadig vekk, og vi ser da raskt at mange mennesker med autisme har blitt oversette og feildiagnostiserte.

Se på disse to studiene, for eksempel. Et studie så på diagnostiseringen av barn i USA’s spesial-utdannelse fra 1984 til 2003. De fant en stor økning i autismetallet, og en tilsvarende nedgang i psykiatriske diagnoser som mentalt tilbakestående og andre lærevansker.

Barn med akkurat de samme symptomene, liten eller ingen språkevne, sensoriske forskjeller, sosialiseringsvansker og lærevansker ble kalt mentalt tilbakestående 1983 og autistiske i 2003.

 

Diagnoseforekomsten gikk rett opp mens den andre gikk ned til nesten null, i nøyaktig samme takt. Likeledes: mange unger som på 1990 tallet ble diagnostiserte med tvangslidelser eller ADD/ADHD ville ha fått merkelapper som autistiske i dag. Studiens forfattere konkluderte med at det forekommer ingen økning i antall autistiske barn, så mange autistiske er riktig diagnostiserte nå.

 

Den andre studien sammenlignet direkte disse dataene med andre studier om forekomstene av autisme diagnoser, med forekomstene av den beryktede MMR vaksinen.. Konklusjonen: «sannsynligvis er det ingen reell økning i forekomsten av autisme. Det er finnes ingen bevis for at mesling, kusma og røde hunder (MMR) vaksinene eller det blyholdige konserveringsmidlet i noen vaksiner spiller noen rolle i å skape autisme, selv i undergrupper av barn med tilstanden.»

Med andre ord: Nei, MMR forårsaker ikke autisme, noensinne, og antallet autister øker sannsynligvis ikke uansett.

 

Autisme er nesten helt genetisk. Studier angående arveligheten, spesielt Tvillingstudier, fant at over 90% av de forskjeller mellom autistisk og ikke autistisk oppstår på grunn av DNA alene. I ca 20% av disse tilfellene, er de genetisk forskjellene knyttet til bestemt, målbar kromosomisk abnormalitet som fragilt X eller 22q11.2 tvilling syndromet. Den andre studien er langt mer kompleks og vanskelig å finne, men fortsatt tydelig arvbart og viser seg å være av genetisk opphav; som et barns øyne farge og hud tone.

 

Mitt yngste barn er åtte måneder gammel. Han lærte å sitte for to uker siden, hans 7 år gamle søster var veldig spent, og hun erklærte stolt at: «kanskje han har forsinket utvikling av grovmotorikken og er autistisk, akkurat som storesøster!»

 

Hun lente seg mot min lubne, sort-øyde gutt og kurret, «vi er alle veldig spesielle i denne familien. Denne familien er full av hjerne-problemer og kjærlighet.»

 

Han gliste, bøyer seg frem og plantet sin store, tannete munn mot hennes kinn. Han foldet små armene rundt hodet og ga henne ett siklende kyss mens de begge fniste i totalglede. Da han tumlet han klønete over og jeg tok ham imot i armene mine.

 

Denne familien er full av hjerne-problemer og kjærlighet. Noen av hjerne-problemene er autisme. Andre ser mye ut som autisme. Noen av dem- som min sønns – kanskje bare trekk og ingen autisme i det hele tatt, bare normale varianter av den menneskelige utvikling, som mønstre ikke mer eller mindre uvanlige enn fargen på øynene eller formen på nesen.

 

Jeg skapte mine barn som olivenhudfargede, mørkøyde og sorthårete. Jeg gjorde dem hengivne, følsomme og kosete. Jeg har også gjort dem klønete, vanskelig og sære. Og i min datters tilfelle gjorde jeg at hun ble autistisk.

 

Men det var ikke på grunn av noe jeg gjorde galt. Det var ikke på grunn av hennes vaksinesprøyter, eller miljøet hennes, eller mine foreldre. Det var på grunn av kjedene av karbonstoff i alle blodårene våre, kromosomene mine barn arvet fra meg og bare meg. Det var fordi vi har en veldig spesiell familie med mange hjerne-problemer og mye kjærlighet.

 

Og den er perfekt, akkurat som den er.

Reklamer

2 kommentarer om “Jeg ga mitt barn autisme

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s