Anders Magnus’ intervju med Krekar

https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19022515/25-02-2015#t=56s

Jeg ga mitt barn autisme

Jeg ga mitt barn autisme.

Oversettelse: Hanne-Kari Havik

Originalinnlegg:

https://backfromnature.blogspot.com/2015/03/i-gave-my-child-autism.html

 

 

Vi var som sauer i en saueflokk. Vi trodde naturen ville gi oss alle svar når det angikk å oppdra sunne, lykkelige barn. Vi tok feil, og barn blir satt i fare på grunn av foreldre som tror på de som reklamerer for alternativ medisin og frynsete udokumenterte kulturfenomener. Nå imidlertid dedikerte forkjempere for vaksinasjon og belønningsbasert oppdragelse. Vi: Maranda Dynda, Jumper Russo og Megan Sandlin, vi er ute etter å gjøre en forskjell.

 

 

Jeg ga mitt barn autisme

 

Det var ikke på grunn av vaksiner. Det var ikke på grunn av tunfisk. Det var ikke på grunn av barnemat. Det var ikke på grunn av tylenol, ultralydkontroller, antidepressiva, smertestillende, tobakk, TV eller plantesprøytemidler.

Hvordan vet jeg det? Fordi hun ikke hadde vært utsatt for noen av disse tingene da hun først ble diagnostisert med utviklingsforstyrrelse.

Imidlertid så vet jeg fra dypet av mitt hjerte at jeg ga mitt barn autisme.

Min første anelse om at jeg hadde gitt mitt barn autisme kom da hun var midt i en evaluering av en språkterapeut da hun var 2 1/2 år gammel. Terapeuten bemerket at øyekontakten hennes var dårlig, men akseptabel for aldersgruppen.

Åh, forklarte jeg, og så ned på fanget mitt: Vel, det er sannsynligvis en tillært adferd. Vi i vår lille familie har ikke øyekontakt med hverandre. Jeg har aldri vært en sånn type som har øyekontakt med andre.

Språkterapeuten bet seg i leppa.

Det samme mønsteret spilte seg ut om og om igjen, da vi gikk fra fysioterapeuter, til arbeidsterapeuter, språkterapeuter, nevrologer, psykologer og lærere.

Nei, hun er ikke pottetrent, men jeg hadde fremdeles ulykker i så måte, helt inn i andre klasse. Det er et familietrekk.

Hyperleksi? Ja, hun er flink til å lese. I min familie er det mange som begynte å lese tidlig.

 

Å være kresen når det gjelder mat er noe hun har fått fra meg. Jeg er ikke så glad i mat. Og

Som barn, så ville jeg frike ut hvis noen prøvde å mate meg med en skje eller få meg til å spise mat som hadde berørt hverandre på tallerkenen. Det betyr ingenting.

Klossethet går igjen i familien min, jeg kunne ikke sykle før jeg var 8 år gammel, så de motoriske forsinkelsene er genetisk baserte, det er det hele.

Visst, hun ville ikke ha på seg bukser ordentlig, men det er bare en ting til hun har fått fra meg. Du skulle sett hvordan jeg pleide å skrike hvis noen prøvde å tre på meg høyhalset genser.

Visst, hun kan ikke kle på seg selv. Men jeg kunne ikke kle på meg selv på hennes alder, heller, jeg var nesten 8 år før jeg kunne knytte skolissene mine, fjorten før jeg kunne putte håret mitt i hestehale. Ikke noe å bråke om, det.

Det at hun tygger på håret og skjortekraven har hun sannsynligvis lært av meg. Jeg tygger skjortekravene til de blir frynsete. Det er derfor min kone ikke lar meg låne hennes klær mer.

Ja, jeg vet, men særinteresser er bare enda en ting som vi pleier å ha i familien min. Du skulle høre Pandoras esken som åpnes hver gang jeg blir gitt en sjanse til å snakke om skattesystemet eller ferskvannsfisk. Vi Russoene er lidenskapelige folk.

Det var da jeg sa det, at jeg oppdaget uttrykket på skolepsykologens fjes, hennes desperate forsøk på å beholde pokerfjeset, som noen som prøver å velge mellom å svelge en latter eller å sprute ut over hele bordet.

Kanskje, sa hun, mens hun laget trutmunn og skriblet ned noe i hennes notisbok, burde du vurdere å få foretatt en utredning og evualering selv. De fleste autistiske mennesker i vår generasjon har ikke blitt diagnostiserte, spesielt ikke hvis de har språklige evner.

Meg? Autistisk? Kunne det ha seg sånn?

Virkelig?

I min egen barndom hadde jeg vitterlig noen tegn, men symptomene jeg hadde ble forklart vekk med den ene eller den andre merkelapp. Det at jeg unnvek enkelte sorter mat og klær, og min ekstreme lidenskap for ting som interesserte meg ble diagnostisert som tvangslidelse.

Det tullete sammensurret av tall jeg så hver gang jeg hadde en matteprøve ble diagnostisert som dyskalkuli. Mitt rare læremønster ble bare sett på som del av en utvikling av et begavet og eksentrisk barn.

Jeg er en av den slags folk som, i dag, sannsynligvis ville blitt diagnostisert som autist, men på 90 tallet var diagnosen reservert for barn som ikke var verbale. Barn som meg ble gitt andre diagnoser. Noen ganger passet diagnosene, andre ganger ikke. Men mønsteret som gjorde at jeg fravek fra normen var der – og var unektelig likt det av min datters.

Majoriteten av vitenskapsfolk mener at det eksisterer ingen autisme-epidemi i det hele tatt – at folk med autisme ikke er mer vanlig enn de var 20, eller 50, eller 1 000 år siden.

 

Autistiske individer har alltid vært en del av menneskeheten. Det har bare vært sånn at inntil nylig har ikke tilstanden blitt korrekt identifisert. I 2013 anerkjente medisinsk vitenskap endelig at asperger syndrom og utviklingsforstyrrelser simpelthen er variasjoner av autisme, ikke forskjellige tilstander. Autismevitenskapen forandres stadig vekk, og vi ser da raskt at mange mennesker med autisme har blitt oversette og feildiagnostiserte.

Se på disse to studiene, for eksempel. Et studie så på diagnostiseringen av barn i USA’s spesial-utdannelse fra 1984 til 2003. De fant en stor økning i autismetallet, og en tilsvarende nedgang i psykiatriske diagnoser som mentalt tilbakestående og andre lærevansker.

Barn med akkurat de samme symptomene, liten eller ingen språkevne, sensoriske forskjeller, sosialiseringsvansker og lærevansker ble kalt mentalt tilbakestående 1983 og autistiske i 2003.

 

Diagnoseforekomsten gikk rett opp mens den andre gikk ned til nesten null, i nøyaktig samme takt. Likeledes: mange unger som på 1990 tallet ble diagnostiserte med tvangslidelser eller ADD/ADHD ville ha fått merkelapper som autistiske i dag. Studiens forfattere konkluderte med at det forekommer ingen økning i antall autistiske barn, så mange autistiske er riktig diagnostiserte nå.

 

Den andre studien sammenlignet direkte disse dataene med andre studier om forekomstene av autisme diagnoser, med forekomstene av den beryktede MMR vaksinen.. Konklusjonen: «sannsynligvis er det ingen reell økning i forekomsten av autisme. Det er finnes ingen bevis for at mesling, kusma og røde hunder (MMR) vaksinene eller det blyholdige konserveringsmidlet i noen vaksiner spiller noen rolle i å skape autisme, selv i undergrupper av barn med tilstanden.»

Med andre ord: Nei, MMR forårsaker ikke autisme, noensinne, og antallet autister øker sannsynligvis ikke uansett.

 

Autisme er nesten helt genetisk. Studier angående arveligheten, spesielt Tvillingstudier, fant at over 90% av de forskjeller mellom autistisk og ikke autistisk oppstår på grunn av DNA alene. I ca 20% av disse tilfellene, er de genetisk forskjellene knyttet til bestemt, målbar kromosomisk abnormalitet som fragilt X eller 22q11.2 tvilling syndromet. Den andre studien er langt mer kompleks og vanskelig å finne, men fortsatt tydelig arvbart og viser seg å være av genetisk opphav; som et barns øyne farge og hud tone.

 

Mitt yngste barn er åtte måneder gammel. Han lærte å sitte for to uker siden, hans 7 år gamle søster var veldig spent, og hun erklærte stolt at: «kanskje han har forsinket utvikling av grovmotorikken og er autistisk, akkurat som storesøster!»

 

Hun lente seg mot min lubne, sort-øyde gutt og kurret, «vi er alle veldig spesielle i denne familien. Denne familien er full av hjerne-problemer og kjærlighet.»

 

Han gliste, bøyer seg frem og plantet sin store, tannete munn mot hennes kinn. Han foldet små armene rundt hodet og ga henne ett siklende kyss mens de begge fniste i totalglede. Da han tumlet han klønete over og jeg tok ham imot i armene mine.

 

Denne familien er full av hjerne-problemer og kjærlighet. Noen av hjerne-problemene er autisme. Andre ser mye ut som autisme. Noen av dem- som min sønns – kanskje bare trekk og ingen autisme i det hele tatt, bare normale varianter av den menneskelige utvikling, som mønstre ikke mer eller mindre uvanlige enn fargen på øynene eller formen på nesen.

 

Jeg skapte mine barn som olivenhudfargede, mørkøyde og sorthårete. Jeg gjorde dem hengivne, følsomme og kosete. Jeg har også gjort dem klønete, vanskelig og sære. Og i min datters tilfelle gjorde jeg at hun ble autistisk.

 

Men det var ikke på grunn av noe jeg gjorde galt. Det var ikke på grunn av hennes vaksinesprøyter, eller miljøet hennes, eller mine foreldre. Det var på grunn av kjedene av karbonstoff i alle blodårene våre, kromosomene mine barn arvet fra meg og bare meg. Det var fordi vi har en veldig spesiell familie med mange hjerne-problemer og mye kjærlighet.

 

Og den er perfekt, akkurat som den er.

Den indre krigen

Om den dørstokkmila mi. Den verste distansen jeg tilbakelegger, det er den mellom inngangsdøra mi og ut til bilen. For da vet jeg at jeg er ute i krigen. Krigen i mitt indre, som gjør at jeg blir så sliten i topplokket. Noe som gjør det enda verre for meg å komme meg ut nå, er at jeg i tillegg til å ha en grunnleggende autismeforstyrrelse, asperger syndrom, som gjør at jeg har et dårlig fungerende filter i hjernen min, er at jeg også har en sykdom, polykondritt (bruskvevsbetennelse)

Så jeg må stable på plass absolutt alt jeg har av viljestyrke for å greie å motstå den mila. At det er en indre krig, gjør ikke krigen mindre reell for meg, jeg har den samme mila hver bidige gang. Og kommer det noe ekstra da, noe uforutsett noe, så sprekker jeg. Akkurat det var det som skjedde her på lørdags morgen, antakeligvis fordi den andre personen ikke så meg, og ikke så dørstokkmila mi. En misforståelse, kanskje, det, men for meg så krenkende som det vel fikk blitt, for jeg hadde allerede strukket strikken min så langt som jeg fikk den, da lar den seg ikke strekke lenger.

Jeg ble ikke sett. Man så ikke krigen min. For det er faktisk som i den status Quo videoen her, rent bortsett fra at jeg blir ikke sett på som noen helt, snarere muligens, sannsynligvis, tvertimot, for krigen min ses altså ikke utenpå.

Og hvorfor motstår jeg da mila? Jo, fordi jeg ønsker meg å være sammen med andre mennesker, jeg er et sosialt vesen.

Her en video som omhandler sensorisk overload. OG status quo videoen:

blogglisten

Se også:  Krigen i huet

Takknemlig

Er jeg takknemlig?
Takknemlig. Ordet skjærer i ørene mine.
Skam. Du døde, du, der ute.
Du ble pisket, slått, torturert og ydmyket, du der ute.
Mens jeg, jeg satt her trygt. Skam.
Utestengt, innestengt, uteglemt og inneglemt tidligere, men trygg nå.
Takknemlig. Ordet svelges men kommer som gulp opp igjen.
Du sultet, du der ute, mens jeg, jeg gumler nå på osteskive med paprika på, og med melk til.
Jeg har tak over hodet, mens du går der ute i regnet. Skam.

Skal man være takknemlig for det, da, skal man ikke skamme seg for at man selv lever, mens andre dør?

Glem ikke Leila Bayat og andre kvinner der ute, som søkte trygg havn her, men ble kastet ut igjen.

Leila Bayat sendt til Iran

Blogglisten

Leila Bayat sendt til Iran

Fremdeles intet om det i media, annet enn i avisa Utrop, så langt jeg har kunnet se.

Her derfor en oppdatering om saken hennes, fra avisa Utrop:

http://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/31615

Historikk:

https://hannekarisblogg.net/2017/03/11/leila-bayat/?iframe=true&theme_preview=true/comment-page-1/#comment-307

Den menneskelige natur

Den menneskelige natur

Den menneskelige natur
Nordahl Grieg

«Krig», sa en offisers-bror,
bestemt, men likevel godslig,
og tente med omhu sigaren,
«krig vil det være bestandig».
Med velvære i sitt vesen,
beskyttende i sin visdom,
sluttet han tankerekken
mandig og kort: For slik er
den menneskelige natur.»
Han var så fornøyet som om
det burde vært hilst med fanfarer:
hurra, hurra,
den menneskelige natur.
Nyss ble han fløyet fra Stockholm,
men først idag var han oppsydd
og ute i uniform,
med knitrende ridebukser,
fløtefarvede, lekre;
til brystet hadde han kjøpt seg
en meter med ordensbånd,
hurra, hurra,
en meter med ordensbånd.

Er, tenkte jeg straks lærevillig,
hans utsagn virkelig mulig?
Er det iblant mitt bekjentskap
noen som faktisk har krigen
umettelig i sin natur?
Jeg tenkte på våpenfeller
som vi har etterlatt hjemme:
hver den som savner og sulter
bak mørke, hærtatte kyster
er på den gråbleke fronten
i den totale krig –
gamle, ensomme kvinner
som våkner hver morgen til nøden,
alltid litt mere trette.
Tappert nok tar de krigen –
men var den i deres natur?

Skamfull husket jeg: selvsagt
med mennesket menes mannen.
Da så jeg for meg en sjømann
en morgen i faresonen,
han kom fra rortørn på broen
og seilte nedover leidren
hvor skipshunden tok imot ham.
Leende, gjøende rullet
begge to bortover dekket.
Nylig var han, forfrosset,
blitt pikket opp fra en flåte
da tankbåten hans ble senket;
med atten sting i en skulder
etter et bombefly.
Nå lekte han seg med bikkjen.

Det var som han faktisk kunne
unnvære hele krigen.
Så ruslet han inn, til køyen,
med brylluppsbildet på skottet.
Stram og med hvite hansker
stirrer han på sin kone,
alltid, i Sandefjord.
Bildet var lenge savnet –
Senket med siste båten;
men nå vidunderlig oppstått,
lånt av en tante i Brooklyn.

Jeg husker en annen, en flyger,
han hadde vært over målet;
forbi var de dirrende ville
sekundene; gjennom skyer
fløy han tilbake mot trygghet.
Han kravlet fra førersetet
og lot nummer to ta kontrollen,
stod sliten og tok seg en røyk.
Hva tenkte han da på, helten?

Han prøvde å rope noe.
Det taptes i motordrønnet.
Igjen ble det bleke smilet.
Men leben formet: «Idag er
gutten min åtte år»

Dog krigen, mente min felle
er vitterlig nedlagt i alle.
Så han med sjelens øyne
krigens robustere mening?
Undrende måtte jeg spørre:
hva var de syner han så?

Skimtet han staben han var blant,
mens gårdene flammet som fakler
mot vårnattens ishvite stjerner –
husket han dødstrette venners
grimete harde forpinthet,
hvor alt var brent ned, uten plikten?

Så han i morgenens silregn
knoker som lå langs et skogholt
og skjøt til granaten fant dem.
De veltet seg om på snøen
og blødde tildøde, betalt med
en krone og femti pr. dag.

(Eller var han der ikke?)

Jeg skjønte, han så noe større.
Det var sin ungdoms drømmer
om krig i udadelig orden
med storarmeenes oppmarsj,
(og ikke det blodige rotet
langs kronglete bekkefar hjemme)
han endelig, tre år etter,
så foldet ut for sitt blikk.

Hver dag var nærmere seiren,
hver dag var nærmere freden,
så smilende kunne han fastslå,
hvor krigen var hans natur.

Nei! ropte, advarende røsten
jeg heldigvis har i mitt indre.
Skal du da aldri lære
hva tanker kan føre til?
Kast ikke sten på den troen
som i sin bitre erfaring,
urokket, står for de fleste:
at krig vil det være bestandig.
Tviler du – hva blir det neste?

Hva tør et menneske tenke?
Hjemme tror de på tanken.
Vi må det ikke, fordi en
er i sitt vesen en uro.
Å tenke er alltid å splitte,
og nå er enighet alt.

Vi som har mistet landet
er i vårt sinn mer fortvilet
enn kanskje vi aner selv.
Vi henger utfor et bråstup
og fremtiden svartner under,
vi søker med famlende hender
etter en støtte som bærer,
noe å samle oss om,
og det er de gamle tanker.

Vi fryser og ødet står om oss.
Gi oss de prøvede tanker
som ennå har legemsvarmen
av slektene før som har tenkt dem.
De har vært brukt, det er nok.
Velsignet de stengrå tanker
fra vikingetiden og lenger,
velsignet alt som vi kjenner!

Lik villfarne barn i natten
som lengter til morens fang,
slik søker vi inn til den verden
som vi har bitterlig mistet,
den lyse, vennlige verden,
den gode og varme og trygge
den gamle og kjære verden –
som krigen ble avlet av.

Barmhjertige gjemsel, skjul oss!
ber den usalige flokken
som engang drømte og håbet.
De er blitt merket ut.
Å, det er menn med en fortid!
De trodde å verge freden
ved folkenes felles motstand
før volden rev lenkene sønder.

Da ropte de gamle tanker:
Men dette er aldri prøvet!
En stormakt har rett til å puste!
Honnør for dem som vil hevne!
Forsiktig. Tirr ikke Tyskland.
Lær av føreren heller –
hvordan man (ved mord og fengsler)
skaffer seg arbeidsfred …

Slik talte og seiret da disse
sindige realister.
Slik tapte de menn som håpet,
(og det er urett å tape).
Så slapp jungelen løs.

Det er ikke nederlaget
som de er skyldtunge over.
Mange var under krigen
vekere menn en de.
Det er i sitt eget indre
de finner sin rystende svakhet.

De trodde på nye tanker,
de trodde på menneskelig godhet,
fred og brorskap på jorden.
Hyss, minn dem ikke om det!

De går til sitt arbeid her ute,
står villige fram på torget
og lover aldri å håpe,
og således splitte mer,
de gledes hvergang de blir tilgitt
av dem med de sindige tanker,
alltid betinget, på nåde.

Her fremstår min offisers-bror.
Myndig står han og smiler.
Nå er hans time kommet:
Har vi da ikke lært?
Han har en klippefast tro på
at krig vil det være bestandig,
en sunn og prøvet forakt for –
den menneskelige natur.

Kanskje har han ikke levet
så farlig som smilet hans lover.
kanskje hans grad blir for høy til
å ofre sitt eget blod,
kanskje det isbleke blikket,
dekker en angst eller tomhet,
hva veier det mot det ene:

Han eier en gammel tanke,
han holder seg til noe evig,
den evige håpløsheten:
så er han en mann uten fortid.
Slik som syklonens sentrum
skjuler en dønningtung ro
med flytende slim og grønske,
kan det inne i krigen
være en råtnende stillhet.

Men stormen er ikke stilnet
og krigen er ikke opphørt,
med hatet og smerten og døden,
og dypt i menneskets hjerte
har lidelsen skapt sin vilje,
sitt egenrådige liv.

Hundrede skip i konvoien
går gjennom nattehavet.

Lengtet noen mot dagen?
Hundevakten er over.
Skipperen står på broen,
slik som han alltid gjør

Dager og netter kleber
som uskiftet tøy til kroppen.

Lengtet noen mot dagen?
Frivakten tørner inn.
Ombord på en ammunisjonsbåt
kan alle rolig kle av seg.

Lengtet noen mot dagen?
Det er når dagen lysner
at ubåt-flokkene dreper.
Natten igjennom går de
ventende bak konvoien.
Det hender også at dagen
bringer en Focke-Wulf.

Lengtet noen mot dagen?
Ja, det er godt den kommer –
dagen nærmere det som
de ennu kan leve for.

Det ligger menn i en veigrøft
med håndgranater i neven.
På frostjorden braker mot dem
tyske tanks over sletten.
De kjemper bak fiendens linjer.
Landsbyen deres ble avsvidd
folket ble drept som gisler.
Det dingler i månelyset
fra trær som de levet under,
mor og hustru og barn.

De gjør ikke mer enn andre.
Hærenes millioner
har også barn, drept som gisler,
gisler hos hungersnøden.
Hjertene deres er avsvidd
lik hele det livet de kjente;
bare ett håp er igjen.
I mørket langsmed en veigrøft
ligger det menn og venter.

Luftvernet skjøt over Holland.
Jagere gikk til angrep.
Bombeflyene drønner
rolige frem mot målet.
Snart kan de skimte Köln.
Det er som jorden har kastet
en ildvegg opp av granater,
som intet kan gå igjennom.
Så går maskinen inn –
inn i den brennende muren,
slengt omkring som et stormkast
(da flyet til venstre ble rammet
og plutselig var ikke mere)
hugget av hvinende splinter
(skytteren skrek og stupte
og skriket føltes som stumhet),
og alltid reises det nye
ildvegger, sirkel på sirkel,
som de må bryte seg gjennom
inn mot det innerste målet.
Tilslutt kan bomben slippes.
Tusen fly er i luften,
seks tusen mann er omkring dem
i jernstormen, dreper og drepes
og hugger seg veien tilbake
utgjennom døden som sperrer.
Så er det plutselig stille,
de klarte det, de er ute;
langt borte, under dem, ser de
byen som brenner i natten.

Maskin svinger tilbake,
den skal påny over målet.
Skytteren ligger livløs
i blod og glasskår i mørket.
Dette er annet oppløp,
ennå har de en bombe
og nå skal de treffe bedre,
og det er ennå så mange
brennende netter å dø i,
at de kan likegodt bruke
denne sålangt som de orker,
og noe er ennå ugjort.

Det er som om menn vidd til døden,
i himlen, på havet og jorden,
har gjennomlidt håpløsheten
og ut av den tvunget håpet.

De slåss for sitt eget hjemland,
men samtidig for noe annet
som må bli gjort, før de går.
Det er en mann de skal drepe,
en mann som de alle kjenner,
en smilende mann som sier
at krig vil det være bestandig,
for krig hører sinnet til,
det er en mann de skal drepe
han finnes i millioner;
for ham blir granatene fraktet,
ham er det bombene søker,
ham er det knivene venter
i hatets mørknende netter,
han som har sagt til barnet
at det var mord i dets hjerte,
han som har kuet håpet
med pisken av gamle tanker,
han er det som skal dø.

Mennene ved hans side
skal stupe og råtne på marken,
kvinner og barn omkring ham
skal smadres når bombene faller,
fordi det tak han er under
skal rase over hans hode;
mellom sitt eget hjemlands
knuste liv og ruiner –
der skal de finne ham, blodig,
og slite hans hjerte ut,
han skal ikke lenger huske
hvor det var morsomt å trampe
i Praha, Paris og Warszawa
i Oslo, Haag og Odessa,
å seire og gjøre inntog,
å pine og skyte gisler,
å feste på andres hunger,
han skal få stirre omkring seg
og skimte sitt testamente;
det var ikke fullt så morsomt,
det var ikke så naturlig
han engang mente det var.
Det er en mann de skal drepe.

Så blir det stille på jorden.
Hvor er den røsten som piper
at krig må det være bestandig,
han som kjenner det i seg selv?
Den som gråter av hunger
skal mettes og tåren skal tørkes,
men den som gråter av hevnlyst
skal ikke lenger ynkes,
og mennenes frie forbund
skal verge og verne og vokte
mennesket slik som det er,
befridd for det gamles terror,
vennesælt, glad for å hjelpe.
Fred skal det alltid være i
deres verden; for slik er
den menneskelige natur

Men da må vi ikke rope:
«Arme, villedte ungdom,
mennesket kan ikke klare
å bære så edel en byrde,
og dette er nye tanker,
dette er aldri prøvet».
Stille, hva er det de svarer:
«Døden ble aldri prøvet.

Det som vi gjør er dristig.
Vi skal ikke komme tilbake;
for hver av oss er det nytt.»
Hvorfor skal bare tanken
få lov til å svikte i feighet.
Fortvilelsen kan være bunnløs,
så hvorfor kan ikke håpet?

Vi som skal dø behøver
ikke å sikre vår fremtid
og rope: Vi trenges bestandig.
Vi skal ikke sitte i freden
og minnes alt hva vi gjorde,
den som gjør det, lyver.
Han har ikke gjennomlevet
en smerte for dyp til ord.

Den som kan minnes,har intet,
og han har glemt og forrådt oss.
Alt som vi ber om er stumhet.
Reis ingen monumenter.
la akrer som aldri har sett oss
og gamle kvinner i solen
og unger som leker, og bjørker
som usåret løfter sitt lys-slør
være vår evighet.
Men dere som lever, må våke
over den fred vi skimtet
i naboskapet av døden,
lidelsens siste glede.
Bli fremfor alt ikke trette
som mennesker blir etter kriger –
når grumset og griskheten kommer
i følge med motløsheten;
det varme og råtnende dyndet lagret
av hundrede slektledd
hvor sinnet kan krype til hvile
og han vi drepte kan oppstå.
Vi som er tapt i natten,
vi drømte, vi trodde, vi håpet;
og ingen var trette som vi.
Hvorfor, min offisers-bror,
går du med slik tilfredshet,
overbærende, kjølig
som om du hadde en viden
om noe som alltid vil seire
og noe som alltid vil tape,
tilbake til ditt kontor?

Tingvellir, september 1942

Nordahl Grieg