Av Hanne-Kari (Gjestrum) Havik. Min blogg om alt mulig menneskelig rettet som det faller meg inn å skrive om eller referere til. Det jeg skriver er rettet mot mine interesser, hovedsakelig. Jeg er opptatt av menneskerettigheter, kultur, musikk, kunst, litteratur, dikt, nyheter, politikk og alt som er relatert til autisme. https://hannekarisblogg.net/
Medmenneske, hvor er du, iblant våre politikere? Muligens hos venstresiden, men ikke hos AP, ser det ut som for meg, mens mindreårige på asylmottak sliter med selvskading og selvmord, fordi teppet blir dratt vekk fra under føttene på unge mennesker i dag, i Norge, i asylmottak og i NAV apparatet. I Norge bryter vi menneskerettighetene jevnlig, det gjelder på områder som asylmottak, ved voldtekt, i sykehjem, i fengslene, og mot utviklingshemmede.
Hvem har bestemt at midlertidighet er bra nok for mennesker i dette landet? Verken i arbeidslivet eller når det gjelder bevaring av liv og livskvalitet, er det noen løsning, det, mener nå jeg. Jeg blir frustrert og fortvilet over at noe så enkelt ikke ser ut til å skjønnes av våre fremste politikere, for hvem skal man da velge inn for å ivareta våre menneskelige interesser. Er det ikke et paradoks, at jo mer siviliserte vi blir, jo mindre siviliserte blir vi?
Hvor godt og sivilisert et samfunn er, dømmes alltid ut i fra hvor godt man greier å ivareta de aller svakest stilte i samfunnet.
I valget mellom IS, Taliban og et mottak i Norge preget av midlertidighet fra første stund, og også usikkerhet hvis man har fått innvilget statsborgerskap, så er det ikke så rart, syns jeg, at mange da sliter svært tungt psykisk, for hva er da det reelle valget? Hva er fremtidshåpet?
Kommentar i Dagbladet 28. april av Marie Simonsen:
Jeg låner dere to, en stund,
et barn jeg har, sa Gud.
Hold av ham mens han er på jord,
og gråt når han får bud.
Det kan gå seks eller syv,
ja, kanskje tyve år,
og til det skjer,
la ham få gode kår.
Han bringer smil og glede med,
og blir hans opphold kort,
Så lever minnene som sol
og jager sorgen bort.
Han kan ikke bli for godt,
på jord kan ingen bli,
Men han har litt å lære der,
før turen er forbi.
Jeg så rundt hele jorden
etter en lærer god.
Og fremst blant kvinner og blant menn,
der fant jeg dere to.
Vil dere gi all kjærlighet
til denne lille venn?
Og heller ikke hate meg
når jeg skal ta ham hjem?
Jeg synes jeg hørte dere si:
Skje din vilje Herre kjær.
Vi gleder oss til barnet ditt
om sorgen enn blir svær.
Vi gir ham ly og kjærlighet
den tid du Herre vil.
Og takker deg for lykken
vår så lenge vi er til.
Og kaller englene på ham
før noen tenkte så.
Skal vi stå rak i sorgens stund,
og prøve å forstå.
Ukjent (for meg) forfatter.
PÅ JORDEN ET STED
Gode venn
Vit at det er ingenting en dikter må
Det følger ingen plikt med poesien
Du er fri
Men,
det er spent opp et dikt
gjennom alle lag av virkeligheten
Det er ditt
Snart klinger det ut
Vi vet om flakk og fravær
flimmerstirring og twitterstimming
Vi vet det står et pressluftbor og går i livet
Vi vet du bruker ord til emballasje for tomrom uten stillhet
Men, venn, vit
at i natt har rimfrosten sprengt spindelvev i skogen
Tynne tråder har hengt over stiene
som bønneflagg malt
med hvit ro
Erna sier hun er i Kina for å bygge tillit. Jeg vet ikke, jeg, selv føler jeg mest tillit, ofte, til folk jeg først har kranglet litt med. Jeg har selv hørt det sagt, mange ganger, at man blir ikke sint på folk man ikke er glade i eller ihvertfall liker. Andre ganger kan jeg føle tillit til folk som jeg har sett har ryggrad og varslerinstinkt nok til å si fra når noe er gæernt i verden eller i en situasjon. Så jeg lurer litt på om dette er veien å gå, for Erna, til rent faktisk å skape tillit. Hvis dette altså er målet. Tillit. Det er viden kjent og åpent annonsert at i Kina er de for å bygge tillit, så det skulle ikke komme som noen overraskelse på dem de møter i Kina, heller, at de nettopp er der for å bygge tillit.
Det er også kjent at Norge har B-status hva menneskerettigheter angår. Kanskje er det det Erna er mest redd for hvis hun skal ta opp det med menneskerettigheter, det å kanskje få menneskerettighetsspørsmålet hyperkjapt i retur. Det syns ikke jeg er noe til hinder for allikevel å ta opp det med menneskerettigheter.
Vi har nå også sett hva som angivelig er et terrorangrep på Sverige. Selv håper jeg det er en eller andre random tulling(er) eller gærning(er) som har utført dette lastebilangrepet. Dette angrepet har nok minimalt med Kina å gjøre, da, men Kina er jo også i verden, og terroren har jo sannsynligvis ett eller annet, uvisst hva, med verdensbildet for tiden å gjøre. Og tillitskapende er terror ihvertfall ikke.
Så vi får holde pusten og håpe på bedre tillit blant folk, og at vi en eller annen gang får has på terror og krig, og virkelig kan få bygget tillit iblant våre mangfoldige mennesker på jorda.
Her noen linker angående menneskerettighetssituasjonen i Norge:
Det er så stort her, når jeg sitter i min egen boble og prøver å beskytte meg mot verdens impulser, uforutisfbarhet og uendelige fraser jeg plukker opp og prøver å leve bokstavlig etter. Å ha Asperger syndrom er en autismetilstand og i dag 2. april er det verdensdagen for autisme.
Selvsagt lykkes jeg ikke. Verden når inn til meg. Og til andre med autisme. Vi er ikke apatiske eller empatiløse. Vi vet bare ikke alltid hvordan vi skal vise frem følelsene våre. Derfor er vi også upassende glade utenpå når vi smiler og ler mens det egentlig er fullt alvor sett fra din side.
Nettopp derfor kanksje, er det en verdensdag, der man kan se fra vårt perspektiv. Bare et øyeblikk. Du er invitert, gjennom en merkedag. Se noen av filmene som deles på YouTube og Facebook i dag. Les en blogg eller skriv til en autist/person med…
Et maleri malt av meg, av meg og min bror, motivet er tatt fra et stillbilde av en super 8- film fra 1969, jeg var da to år gammel, og min bror var 4 1/2 år gammel.
Noen ganger, for det meste, faktisk, så føler jeg at jeg virkelig må ta sprengfart og bare hoppe i det, når jeg skal forsøke å forklare HVORFOR huet mitt fra tid til annen virkelig kunne trengt krykker….. det er liksom ikke så veldig åpenbart hvorfor. Og andre ønsker kanskje egentlig ikke å høre om det for tyvende eller trettiende gang, men uten at jeg har hatt følelsen av at de egentlig har skjønt det. Nå er det allikevel sånn at ALLE mennesker kan oppleve sensorisk overload, bare tenk hvordan du føler deg etter å ha tilbrakt en hel dag på IKEA på en lørdag….. eller på en byggeplass med murbor uten ørebeskyttelse. Hvis du aldri har vært på byggeplass, tenk på tannlegeboret sånn ca. ganger 10 eller 20, alt ettersom hvor stor byggeplassen er.
Det har hendt jeg har vært på IKEA, og selv om det da har vært en vanlig hverdag, så har jeg gått ut igjen etter ca. en halvtime, og ikke fått kjøpt meg noe som helst av det jeg tenkte, for huet mitt har blitt overveldet. Andre ganger så er det som om huet mitt slår seg av, hvis jeg blir intenst fokusert på noe, da hører jeg ingenting, brannalarmen kunne kanskje gått av uten at jeg hadde hørt det, hvis jeg er nok fokusert på en eller annen interesse. Så ofte, og ikke bare når det gjelder sensoriske ting, så er det liksom alt eller ingenting.
Med utgangspunkt i sangen som Status Quo laget for mange år siden, skal jeg allikevel forsøke forklare for den som ønsker å lære og skjønne hvordan det kan fortone seg i huet mitt ofte.
A vacation in a foreign land, Uncle Sam does the best he can You’re in the army now, oh-oo-oh you’re in the army now:
Hva samfunnet kan gjøre: Man kan få støttekontakt som kan fungere som tolk, eller som meg, brukerstyrt assistent. Men assistentene skjønner det ikke alltid når det er jeg er overveldet, og spør om de kan forstyrre meg nå med et spørsmål om ett eller annet….. det synes som oftest ikke utenpå at jeg er overveldet og sliten i huet. Sånn at selv om de gjør så godt som de kan, så går det ikke alltid på skinner. Ville allikevel ikke vært foruten hjelpa, den er uvurderlig.
Now you remember what the draft man said, nothing to do all day but stay in bed You’re in the army now, oh-oo-oh you’re in the army now:
Hvordan nevrotypiske mennesker som oftest ser på det med sosiale situasjoner, det er ferie og fritid, mens for mennesker med autisme er det til tider nokså hardt arbeide å skjønne andre.
You’ll be the hero of the neighbourhood, nobody knows that you’ve left for good You’re in the army now, oh-oo-oh you’re in the army now:
Vel, helt eller muligens det motsatte: En drittsekk, fordi de ikke skjønner at det kommer av autismen at man for eksempel kanskje ikke reagerer kjapt nok. Ingen vet at hjernen er overfylt.
Smiling faces as you wait to land, but once you get there no-one gives a damn You’re in the army now, oh-oo-oh you’re in the army now:
Alle smiler, men ingen bryr seg om hva som blir sagt, egentlig, for svært mye er småprat som andre glemmer så fort som det er uttalt, mens jeg derimot, kan grunne på en eller annen detalj i ukevis, månedsvis og noen ganger årevis etter at det skjedde, det hender fremdeles jeg undrer meg over ting så langt tilbake som til ungdomsskoletiden. Sånt noe som dette: Slukkøret gutt
Hand grenades flying over your head:
Folk snakker til hverandre, og jeg strever veldig hardt for å høre og skjønne hva som er sagt, og hva som egentlig ble sagt. En repeter-knapp ville vært fint…
Missiles flying over your head, if you want to survive get out of bed You’re in the army now, oh-oo-oh you’re in the army now:
Hvis du vil overleve, forsøk å være som andre, ellers samme som overfor.
Shots ring out in the dead of night, the sergeant calls ‘Stand up and fight!’ You’re in the army now, oh-oo-oh you’re in the army now:
Folk sier man kan da klare det, du må jo bare ta deg sammen, kom deg ut og lev livet, nei da, DU er da ikke annerledes enn andre (sistnevnte er svært krenkende, for det anerkjenner ikke engang at jeg rent faktisk har et kognitivt handikapp, og nedsatt utførelses-IQ). Men fint at man ønsker meg gode ting ut av livet, da. 🙂❤
You’ve got your orders better shoot on sight, your finger’s on the trigger but it don’t seem right You’re in the army now, oh-oo-oh you’re in the army now You’re in the army now, oh-oo-oh you’re in the army now:
Alt som kommer ut av munnen min. Jeg lager meg hele konversasjoner i huet mitt på forhånd, og kan kanskje bruke deler av det i konversasjon med andre. Og jeg husker mye av konversasjonen med andre, og evaluerer, også.
Night is falling and you just can’t see, is this illusion or reality? You’re in the army now, oh-oo-oh you’re in the army, in the army now You’re in the army now, oh-oo-oh you’re in the army now:
Hva sa andre folk egentlig, hva mente de egentlig med hva som ble sagt?
Oh-oo-oh you’re in the army, in the army now Oh-oo-oh you’re in the army, in the army now Oh-oo-oh you’re in the army, in the army now:
Man er ute blant folk.
Her om asperger i skolen, av Kari Steindal, seniorrådgiver ved nasjonal kompetanseenhet for autisme.:
![13094213_10154927103659968_7117676739220186427_n[1]](https://hkhavik.files.wordpress.com/2017/04/13094213_10154927103659968_7117676739220186427_n1.jpg)
Ninnorskabloggen 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.