Et dikt til trøst

20160907_155225

Jeg låner dere to, en stund, et barn jeg har, sa Gud.

Hold av ham mens han er på jord, og gråt når han får bud.

Det kan gå seks eller syv, ja, kanskje tyve år,

og til det skjer, la ham få gode kår.

 

Han bringer smil og glede med, og blir hans opphold kort,

Så lever minnene som sol og jager sorgen bort.

 

Han kan ikke bli for godt, på jord kan ingen bli,

Men han har litt å lære der, før turen er forbi.

 

Jeg så rundt hele jorden etter en lærer god.

Og fremst blant kvinner og blant menn, der fant jeg dere to.

Vil dere gi all kjærlighet til denne lille venn?

Og heller ikke hate meg når jeg skal ta ham hjem?

 

Jeg synes jeg hørte dere si: Skje din vilje Herre kjær.

Vi gleder oss til barnet ditt om sorgen enn blir svær.

Vi gir ham ly og kjærlighet den tid du Herre vil.

Og takker deg for lykken vår så lenge vi er til.

Og kaller englene på ham før noen tenkte så.

Skal vi stå rak i sorgens stund, og prøve å forstå.

 

Ukjent (for meg) forfatter.

 

 

PÅ JORDEN ET STED

 

Reklamer

En kommentar om “Et dikt til trøst

Kommentarer er stengt.