Det slo meg en gang for noen år siden. En mørkhudet medpasient som ikke var født her, var mer glad i 17. mai enn meg. Hun sprudlet, veivet med flagget og gratulerte med dagen. Hun ropte «Hurra for Norge»og «Gratulerer med dagen, Norge». Det er noe å tenke på, altså til ettertanke, for oss som tar 17. mai, landet vårt og friheten for gitt.

Med Asperger tviholder jeg på tradisjoner. Jeg satt da og så skolekorpset spille utenfor sykehuset siden jeg ikke lenger selv kunne delta i noe musikkorps. Det er ikke 17. mai uten korps selv om det blir sånn i år. Og broren min måtte, den dagen for noen år siden, spise is for meg fordi anoreksien hvert år kommer i veien og knuser tradisjonen om is. I dag har jeg bedt pappa spise en ekstra.

Da broren min hadde reist, det året for noen år tilbake, satt…