Gode lærere og annerledeshet

I dag har jeg lyst til å fortelle om en lærer jeg hadde. Han gav oss en oppgave, han, en gang, å finne et dikt eller fortelling eller noe, om noen som hadde det vanskelig. Og mor, hun hadde samlet viser, blant annet fra norsk ukeblad (tror jeg det var), der Alf Prøysen en gang hadde en spalte med gode gamle viser.

Der, i den spalten, fantes gamle skillingsviser, sånne som «Tullingen», «I en sal på hospitalet» og «Bruno». Og der, i samlingen hennes mor,  var også Inger Hagerup sin vise «Våre små søsken».

Så da sang jeg den for klassa.

Her Wenche Foss som ikke synger, men som leser Inger Hagerups dikt:

Jeg er ikke helt enig i diktet. For man har aldri mer behov for å være sterk, enn akkurat når man rent faktisk er annerledes enn andre. Og jeg var ikke enig i diktet den gang som tiåring, heller, fordi jeg ikke skjønte eller ikke ville skjønne at noen liksom skulle være svake fordi de var annerledes.

For selv skjønte jeg at jeg også var annerledes, på et slags vis, men forklaringen jeg fant på det var at alle var annerledes alle andre, sånn at det at jeg var litt annerledes, det var sånn sett normalt, for sånn trodde jeg altså det var med alle. En bortforklaring, det kanskje, men sånn var det nok jeg tenkte den gang.

Jeg kunne nok trengt en lærer som så meg akkurat sånn som jeg var, og kanskje så hadde jeg på en måte det, jeg også, selv om jeg ikke hadde noen diagnose. For alltid siden, da den læreren traff på mor, så snakket den læreren om akkurat den episoden med at jeg sang «Våre små søsken» for klassa. Så det er mulig han på ett eller annet slags plan allikevel så meg, selv om jeg ikke hadde noen asperger diagnose dengang.

Her en annen god lærer:

Jeg har ADHD og aspergers. En samtale med læreren forandret livet mitt

Eg vil ikkje vite

Eg vil berre tenke vanlige tankar
vil berre høyre om det som er kjekt
vil ikkje lukte på noko som stankar
og ikkje sjå filmar som gjer meg svekt

Eg vil ikkje sjå for meg folk som fortviler
i desperat kamp – låst inn – under dekk
som ikkje kjem unna vatnet som siler
inn i ein skrøpeleg båt som spring lekk

Eg vil ikkje vite at nett dette hende
då eg sat og surfa på nettet i natt
eg vil ikkje vite om flokken som kjende
at døden var einaste som no sto att

Eg vil berre tenke vanlige tankar
vil berre høyre om det som er kjekt
vil ikkje lukte på noko som stankar
og ikkje sjå bilder som gjer meg svekt

22. april 2015, av Sigfred Marlov Dyb

Eg vil ikkje vite – Dagbladet – av Sigfred Marlov Dyb

Levde liv? (vet ikke tittelen)

Eg vil ikkje ha eit perfekt liv
Eg vil ikkje omgje meg med
perfekte menneske
Eg vil kjenna på det
som raspar og riv og
opnar dei glitrande øyeblikk
Eg vil le og gråta og ta feil
og retta opp att
Det som er glatt og blankt
og utsøkt korrekt
kan dei ha for meg
Eg trivs med arr og riper
som viser levd liv
Eg vil ha det som er rått
og ekte og sant
Det er det eg opplever
som uendeleg vakkert

(Bente Bratlund)

Elias sang (teksten) av Lars Bremnes

Æ e lei av å være en flyktning
Æ e lei av å være tel bry
Æ e lei av å leit etter smuttholl
Æ e lei av å leit etter ly
Æ e lei av å være problemet
det e´kje æ som har bomba mitt land
Æ e lei av å være en flyktning
æ e bære en vanlig mann

Nån ser bære fargen på huden
nån ser bære religion
Nån ser mæ som apokalypsen
æ savna å vær en person
Æ e lei av å representere
Gud eller folk eller land
Egentlig e æ en snekker
En snekker og arbeidsmann

Å, æ savna å gå på jobben
kysse mi kone farvel
vite at vi skal spis middag ilag
med ongan når det blir kveld
Savna å sette med venna
og bære drekk te på et torg
flire så høgt at man glem sæ sjøl
langt unna savn
langt unna savn og sorg

Æ e lei av å være en flyktning
Lei av å vente på svar
og få hør at æ mangla papira
når æ vise frem alle æ har
Lei av å ikkje ha penga
aldri å kunne spandér
Alt æ har nu e søvnlause netter
det e bære å ta, æ har mer.

En dag veit æ freden vil komme
tel landet som nu ligg og blør
Da skal æ reise telbake
om så de´ det siste æ gjør
Finne igjen mine kjære
feire med tåra og sang
Da skal æ vær han Elias
Elias
Han som æ va en gang

Hvorfor rømmer de? Om noen T-ord.

Det begynte med en tverrfødsel. Keiser Wilhelm av Tyskland (f. 1859- død 1941), han hadde antakeligvis mindreverdighetskomplekser, han ble født i tverrfødsel, og på grunn av en vissen arm, så fikk han kanskje en usikkerhet i personligheten. Han ble keiser i en alder av 29 år. En serie av politiske begivenheter som han sto i sentrum for, medvirket så til å sette i gang 1. verdenskrig. Senere kom 2. verdenskrig som en følge av skadevirkningene etter 1. verdenskrig.

Allikevel så nedbemanner vi og legger ned fødeavdelingene.

Jeg sier det bare, jeg, det er kanskje ikke så lurt å gjøre dette, siden det kanskje kan forårsake verdenskriger, det der…..

Fødestuer-fra-nyvinning-til-nedleggelse – Tidsskriftet den norske legeforening.

Biografi om Keiser Wilhelm

Og med det samme man er inne på verdenen vår, så er det mye man kan ta for seg. Jeg tok tidligere i et blogginnlegg for meg Trappefall. Om et T-ord.

 

Ja, hvorfor rømmer folk?..? Det kommer kanskje som en overraskelse på svært mange her, det, men det har seg nok svært ofte sånn at ute i verden, de steder hvor det foregår borgerkriger, der finnes det ingen god side å delta i og kjempe for. Man må ganske enkelt rømme for å redde liv og lemmer, for å kunne leve og overleve, fordi de aller fleste mennesker er ikke krigere og soldater, de, og vi, er helt vanlige folk som bare ønsker å leve livene våre! Det finnes en forklaring her også:

The Pub Brawl analogy- Emlyn Pearce

Snekkeren Elias, i denne sangen her: Lars Bremnes: Elias Sang

Elias sang (teksten) av Lars Bremnes

Litt mer om rasisme, terror, hat, kjærlighet og historikk. Det er ihvertfall ikke et nyoppfunnet og nyoppdaget fenomen, dette. En venn av meg, han var jeg så stolt av da han i sin tid fortalte meg at han hadde vært med på å snu ryggen til Arne Myrdal i forbindelse med Brumunddals-slaget i 1991. Foranledningen og bakgrunnen til det hele, det fant han fram til meg her om dagen, og vi snakket endel rundt det med terror, rasisme og generalisering generelt.

Og om det å rote rundt i møkk. For roter man for mye rundt i møkk, så kan man jo fort ende opp med å bli møkkete. Det er slettes ikke vanskelig å finne hat. For hat er jo ikke det motsatte av kjærlighet, men tvertimot to sider av samme sak.

Nei, motsatsen til hat og kjærlighet er likegyldighet. Så det er jo langt mer lønnsomt for deg selv og andre, at du leter etter kjærligheten, ikke etter hatet.
Og fra slaget i Brumunddal og det som skjedde etterpå, her en video:For etterpå, da man snudde ryggen til Myrdal, da var det, ihvertfall hovedsakelig, Brumunddals egne beboere som viste hva de syntes om Myrdal sin såkalte folkebevegelse mot innvandring.

Om Brumunddalsslaget i 1991, en youtube-video.

Og her også om et terrortiår:

Dette var Europas blodige tiår før IS og al-Qaida Fra Aftenposten HENNING CARR EKROLL

Jeg syns også at Nok er Nok, og vil oppfordre folk som leser dette innlegget her, til å skrive under på denne underskriftskampanjen underst her, for å ivareta menneskerettighetene og flyktningekonvensjonen.

Menneskerettighetserklæringene og Flyktningekonvensjonen  ble opprettet som en direkte følge av 2. verdenskrig, fordi man ikke hadde evnet å ivareta folk som flyktet. Fordi grensene ble stengt for de som ønsket å flykte fra Nazi-Tyskland.

Her en nylig rettsavgjørelse fra Borgarting lagmannsrett:

Rettsavgjørelse fra Borgarting lagmannsrett 31. mai 1917

Nok er Nok- underskriftskampanje for å stoppe Norges deportasjoner til Afhganistan