Om Prøysen, av Alf Prøysen’s biograf

En annerledes Alf Prøysen Ove Røsbak, Forfatter og Alf Prøysens biograf

Reklamer

Kunsten å gråte

aspergerinformator

Jeg er ikke så flink til å gråte, selv om vi med Asperger syndrom har alle følelsene som andre mennesker. Vi har litt forskjellige måter å uttrykke oss på, og noen gråter lett og andre bare smiler. Jeg må gjerne gjennom en enorm utagering av et sammenbrudd før jeg til slutt bryter ut i gråt. Det har ikke alltid vært sånn. Men det har blitt sånn. Gråte er privat for meg. Det er ikke som å skjære løk.

onions1bloggDet er heller ikke som å fotografere løk. Men gråten er kanskje litt å gi liv til det døde. La følelsene bli levende, få form som et menneske. Derfor tok jeg fram denne dukka av Nefer kane og knipset vilt for å lage fotokunst.

onions2bloggÅ faktisk gråte er som å åpne kanalene inn til hjertet, ut gjennom øynene, og å la båtene få seile på meg, som om jeg var Mjøsa. Det…

Vis opprinnelig innlegg 97 ord igjen

Gode lærere og annerledeshet

I dag har jeg lyst til å fortelle om en lærer jeg hadde. Han gav oss en oppgave, han, en gang, å finne et dikt eller fortelling eller noe, om noen som hadde det vanskelig. Og mor, hun hadde samlet viser, blant annet fra norsk ukeblad (tror jeg det var), der Alf Prøysen en gang hadde en spalte med gode gamle viser.

Der, i den spalten, fantes gamle skillingsviser, sånne som «Tullingen», «I en sal på hospitalet» og «Bruno». Og der, i samlingen hennes mor,  var også Inger Hagerup sin vise «Våre små søsken».

Så da sang jeg den for klassa.

Her Wenche Foss som ikke synger, men som leser Inger Hagerups dikt:

Jeg er ikke helt enig i diktet. For man har aldri mer behov for å være sterk, enn akkurat når man rent faktisk er annerledes enn andre. Og jeg var ikke enig i diktet den gang som tiåring, heller, fordi jeg ikke skjønte eller ikke ville skjønne at noen liksom skulle være svake fordi de var annerledes.

For selv skjønte jeg at jeg også var annerledes, på et slags vis, men forklaringen jeg fant på det var at alle var annerledes alle andre, sånn at det at jeg var litt annerledes, det var sånn sett normalt, for sånn trodde jeg altså det var med alle. En bortforklaring, det kanskje, men sånn var det nok jeg tenkte den gang.

Jeg kunne nok trengt en lærer som så meg akkurat sånn som jeg var, og kanskje så hadde jeg på en måte det, jeg også, selv om jeg ikke hadde noen diagnose. For alltid siden, da den læreren traff på mor, så snakket den læreren om akkurat den episoden med at jeg sang «Våre små søsken» for klassa. Så det er mulig han på ett eller annet slags plan allikevel så meg, selv om jeg ikke hadde noen asperger diagnose dengang.

Her en annen god lærer:

Jeg har ADHD og aspergers. En samtale med læreren forandret livet mitt

Eg vil ikkje vite

Eg vil berre tenke vanlige tankar
vil berre høyre om det som er kjekt
vil ikkje lukte på noko som stankar
og ikkje sjå filmar som gjer meg svekt

Eg vil ikkje sjå for meg folk som fortviler
i desperat kamp – låst inn – under dekk
som ikkje kjem unna vatnet som siler
inn i ein skrøpeleg båt som spring lekk

Eg vil ikkje vite at nett dette hende
då eg sat og surfa på nettet i natt
eg vil ikkje vite om flokken som kjende
at døden var einaste som no sto att

Eg vil berre tenke vanlige tankar
vil berre høyre om det som er kjekt
vil ikkje lukte på noko som stankar
og ikkje sjå bilder som gjer meg svekt

22. april 2015, av Sigfred Marlov Dyb

Eg vil ikkje vite – Dagbladet – av Sigfred Marlov Dyb

Levde liv? (vet ikke tittelen)

Eg vil ikkje ha eit perfekt liv
Eg vil ikkje omgje meg med
perfekte menneske
Eg vil kjenna på det
som raspar og riv og
opnar dei glitrande øyeblikk
Eg vil le og gråta og ta feil
og retta opp att
Det som er glatt og blankt
og utsøkt korrekt
kan dei ha for meg
Eg trivs med arr og riper
som viser levd liv
Eg vil ha det som er rått
og ekte og sant
Det er det eg opplever
som uendeleg vakkert

(Bente Bratlund)